PÅ HBO NORDIC 30. MAI 2021: Noen ganger lanseres filmer med nesten skummelt god timing. «Oslo» får premiere i kjølvannet av de verste kamphandlingene mellom israelere og palestinere på mange år. En våpenhvile ble inngått dagen før denne anmeldelsen ble publisert, noe som aktualiserer handlingen i filmen.

Den er nemlig basert på J.T. Rogers’ prisvinnende teaterstykke fra 2016 om hvordan Oslo-avtalen kom i stand i 1993, der Israel anerkjente PLO som palestinernes stemme, mens PLO anerkjente staten Israels legitimitet.

Bartlett Sher regisserer, med Steven Spielberg som en av produsentene, og filmen deres speiler på mange måter det diplomatiske arbeidet som lå bak forhandlingene. Den er litt stiv og formell, med en forsiktig og respektfull tilnærming til stoffet, og prøver i det lengste å være en nøytral observatør.

Det gjør at dramatikken tidvis blir for mild og avmålt, men det er aldri noen tvil om hva som står på spill, og hvilken risiko de involverte partene tar.

ANMELDELSE: «Army of the Dead» vil tilfredsstille de blodtørstige

SPENT SITUASJON: Mona Juul (Ruth Wilson) må mekle mellom partene på Borregaard hovedgård i «Oslo». Foto: HBO Nordic
Innleder hemmelige samtaler

Hovedpersonene er FAFO-leder Terje Rød-Larsen (Andrew Scott) og UDs Midtøsten-ekspert Mona Juul (Ruth Wilson). Vi ser hvordan ekteparet i 1993 legger forholdene til rette for strengt hemmelige og høyst uoffisielle samtaler mellom representanter fra Israel og PLO på Borregaard hovedgård i Sarpsborg.

Fra palestinsk side møter politikeren Abu Ala (Salim Dau) som representant for PLO-leder Yasir Arafat, mens økonomiprofessor Yair Hirschfeld (Doval’e Glickman) representerer Israel. Senere oppgraderes delegasjonen med Uri Savir (Jeff Wilbusch) og Joel Singer (Igal Naor) fra det israelske utenriksdepartementet, som snakker på vegne av statsminister Shimon Peres (Sasson Gabai).

Filmen viser hvordan en dyp skepsis mellom partene etter hvert går over til gjensidig respekt og forståelse, men også hvor raskt temperaturen kan øke i de skjøre og ustabile forhandlingene om fred og gjensidig anerkjennelse.

Juul og Rød-Larsen må mekle med kløkt og forsiktighet for å få samtalene til å gå videre, med statssekretær Jan Egeland (Tobias Zilliacus) og utenriksminister Johan Jørgen Holst (Karel Dobrý) som uoffisielle støttespillere.

Filmen er delvis fiksjonalisert, akkurat som teaterstykket, og tar flere snarveier, både når det gjelder hvem som var involvert og hvordan forhandlingene foregikk. For nordmenn kan «Oslo» virke fremmed, all den tid filmen er innspilt i England og Kroatia.

Filmens Borregaard hovedgård har blitt betraktelig mer staselig og unorsk, og veien mellom Fornebu og Sarpsborg går langs langt mer idylliske deler av landet enn E6. Det er heller ingen nordmenn å se i noen av rollene, men det er bare å innse at dette er lite viktig for et internasjonalt publikum.

Det som ER viktig, er å få et inntrykk av hvilket gjennombrudd Oslo-avtalen innebar og hva fiender kan oppnå av om man faktisk møtes til samtaler ansikt til ansikt.

I en av filmens treffende skildringer forklarer Abu Ala sin innledende nervøsitet med at han aldri har møtt en israeler før. Likeledes innrømmer den israelske representanten Uri Savir at han aldri har møtt en palestiner før de hemmelige forhandlingene.

ANMELDELSE: Carey Mulligan storspiller i «Promising Young Woman»

ISRAELS MANN: Uri Savir (Jeff Wilbusch) representerer president Shimon Peres i «Oslo». Foto: HBO Nordic
Fortreffelig hjelp av Spielbergs fotograf

Regissør Bartlett Sher debuterer i spillefilmsammenheng, men regisserte også teaterversjonen av «Oslo». Det er kanskje derfor «Oslo» har et snev av «filmet teater», og selv om det fungerer som rammeverk for handlingen, kan man samtidig se for seg at en mer rutinert filmskaper hadde greid å skape enda mer drama og nerve av materialet.

Han har i hvert fall fått fortreffelig hjelp av Steven Spielbergs faste fotograf siden 1993, Janusz Kaminski, som har filmer som «Schindlers liste», «Redd menig Ryan» og «München» på merittlista. Han sørger for at dramatikken fanges opp fra interessante vinkler med et kamera i stadig bevegelse.

Det eneste å sette fingeren på, er den ekstreme bruken av guloransje filter i scener fra Jerusalem, samt bilder med et overdrevent blåskjær fra kaldt, norsk vinterlandskap. Det skaper forstyrrende visuelle kontraster som filmen ikke trenger.

ANMELDELSE: «Roald Dahls Heksene» mangler magien og den frydefulle eventyrlysten

OPPLEVER KRIG: Mona Juul (Ruth Wilson) og Terje Rød-Larsen (Andrew Scott) i filmen «Oslo». Foto: HBO Nordic

Filmen er lite opptatt av å forklare akkurat hvorfor norske krefter er involvert i disse samtalene. Norges historiske rolle som fredsmekler i Midtøsten adresseres ikke, og det brukes bare noen få setninger og korte tilbakeblikk på å diskutere Mona Juul og Terje Rød-Larsens personlige motiver.

Selv om både Ruth Wilson og Andrew Scott er dyktige skuespillere, gis de ikke tid og rom til å formidle mye av rollenes personligheter, og det er tvilsomt om virkelighetens Juul og Rød-Larsen vil kunne kjenne seg igjen i figurer som må nøye seg med å være brikker i det store spillet de har startet.

Forhandlingspartene spilles godt av skuespillere med tyngde og troverdighet, mens den vaffelserverende vertinnen på Borregaard, Toril Grandal, overspilles med en merkelig tysklignende (!) aksent av britiske Geraldine Alexander («Waffels, jaaaa?»).

Filmens avslutning innrømmer at Oslo-avtalen kanskje ikke ga de ønskede resultater, men er en påminnelse om at det blir ingen fred uten at partene setter seg ned og snakker sammen. Med tanke på den siste månedens hendelser i Israel og Gaza, kan dette være rett film til rett tid, selv om publikumsappellen kanskje vil være reservert.

(«Oslo» har premiere på HBO Nordic søndag 30. mai 2021)

Om FILMEN

Oslo
  • Oslo
  • Slippdato: 30.05.2021
  • Regi: Bartlett Sher
  • Utgiver: HBO Nordic
  • Originaltittel: Oslo
  • Aldersgrense: 12
  • Sjanger: Drama