PÅ KINO 21. MAI 2021: Den nye filmversjonen av «Roald Dahls Heksene» har litt av en stamtavle. Regissør Robert Zemeckis, fotograf Don Burgess og komponist Alan Silvestri har nemlig samarbeidet en rekke ganger, blant annet på «Tilbake til fremtiden»-filmene, «Cast Away», «Kontakt», «Døden kler henne» og – ikke minst – «Forrest Gump».
Skyggen fra sistnevnte film lurer i bakgrunnen når Zemeckis igjen forteller en historie fra Sørstatene på 1960-tallet, og går for den samme lune og såre nostalgien som fungerte så godt i deler av «Gump».
Problemet er at magien mangler, at den frydefulle eventyrlysten uteblir og at Zemeckis viser enkelte gammelmodige trekk i sine fortellergrep.
Rent teknisk er «Roald Dahls Heksene» profesjonelt utført i alle ledd, og er produsert av storheter som Alfonso Cuarón og Guillermo del Toro (sistnevnte har også medvirket på manus), men den fremstår likevel som en 90-tallsfilm, utgitt 30 år for sent.
ANMELDELSE: «Godzilla vs. Kong» overgår seg selv med spektakulær destruksjon
Havner midt i heksekonferanse
Mens boka fra 1983 og Nicolas Roegs film fra 1990 delvis foregikk i Norge (med noen scener innspilt i Bergen), er handlingen nå flyttet til den amerikanske delstaten Alabama i 1968.
En foreldreløs gutt (Jazhir Bruno) flytter inn til sin bestemor (Octavia Spencer) og oppdager at naboen er en farlig heks. De rømmer og tar inn på et fasjonabelt hotell, styrt av den ulastelige direktøren R.J. Stringer (Stanley Tucci), bare for å havne midt i en stor heksekonferanse.
Storheksa (Anne Hathaway) har skumle planer om å forvandle alle barn i hele verden til små mus, og gutten må prøve å forhindre det sammen med bestemora, hans nye kamerat Bruno (Codie-Lei Eastick) og musa Daisy (stemmelagt av Kristin Chenoweth).
Zemeckis gjør fire tabber
Filmen er en glattpolert underholdningsmaskin, laget av et profesjonelt apparat som kan å produsere ren og pen Hollywood-film i storformat. Robert Zemeckis gjør imidlertid en del feiltrinn som ødelegger.
Den første tabben er å bruke Chris Rock som irriterende fortellerstemme. Han skal forestille hovedpersonen som voksen, men har et toneleie og en talemåte som er totalt ulik Jazhir Brunos.
Tabbe to er Anne Hathaways konstante overspill som Storheksa, med en latterlig overdreven tysklignende aksent (selv om hun visstnok skal være klekket ut på «Norges frosne tundra»).
Tabbe tre er Octavia Spencers breie karikatur av en pekende sørstatskvinne, som om hun kom rett fra «Tatt av vinden». Tabbe fire er den stadige kroppsmobbinga av korpulente Bruno, som virker i utakt med tiden og vil stikke unge kinogjengere med litt overvekt.
ANMELDELSE: «Ninjababy» går fra høydepunkt til høydepunkt
Gammeldags humor
«Roald Dahls Heksene» er ikke en dårlig film. Den har flere gode visuelle kvaliteter som vil more et bredt publikum, og den har absolutt noen spenningsscener som vil holde på de yngstes oppmerksomhet.
Det er også friskt at bokas britiske hovedperson er forandret til en afroamerikansk gutt, samtidig som filmen faktisk følger bokas avslutning tettere enn 1990-versjonen.
Den altfor snille humoren er imidlertid av det gammeldagse slaget, og man savner en mer moderne vri på Dahls klassiske historie. Hvorfor måtte denne filmen legges til 1968 i stedet for vår egen samtid?
«Roald Dahls Heksene» har kanskje kvalitetene som trengs for å introdusere den britiske forfatterens univers til et nytt publikum, men virker ikke å ha en særlig berettiget eksistens utover det.
