PÅ KINO 14. MAI 2021: «Saw»-filmene har vært en skikkelig pengeku for Lionsgate, med nesten en milliard dollar i billettinntekter siden den første ble en stor suksess i 2004. Selvfølgelig kommer det mer, noe annet strider imot enhver finansiell fornuft.
Avleggeren «Spiral: From the Legacy of Saw» er ikke spesielt god, men trenger heller ikke være det for å oppfylle sitt formål.
Darren Lynn Bousman, som også regisserte «Saw II» (2005), «Saw III» (2006) og «Saw IV» (2007), er kapabel nok til å underholde kjernepublikummet med noen spredte innslag av grotesk og oppfinnsom vold, bundet sammen med en kjapt fortalt historie som ikke krever for mye av seeren.
Filmen gjør jobben som popkorn-skrekk på kino, verken mer eller mindre. Chris Rock og Samuel L. Jackson tilfører den litt god gammeldags «star power» som hjelper på, men «Spiral: From the Legacy of Saw» føles likevel mer som en siste krampetrekning enn en ny, frisk start.
ANMELDELSE: «First Cow» er en nydelig film om myke menn i Det ville vesten
Vanvittige dødsfeller
Man forstår at man har vandret inn i en eneste stor filmklisjé når man introduseres for etterforskeren Ezekiel «Zeke» Banks (Chris Rock), akkurat idet han får prakket på seg den nye partneren han selvfølgelig ikke vil ha.
Han får imidlertid god bruk for William Schenk (Max Minghella) når en gal morder begynner å drepe politifolk med vanvittige dødsfeller som minner om Jigsaw-morderens metoder i «Saw»-filmene (og som må være helt tullete dyrt, tungvint og tidkrevende å konstruere).
Det blir en kamp mot tiden for å avsløre morderens identitet før h*n rammer dem selv eller deres nærmeste. Svaret ligger kanskje i hendelser i fortiden, da «Zeke» ble stemplet som illojal tyster mens faren Marcus Banks (Samuel L. Jackson) var politisjef.
Bruker sitt komiske talent
Persongalleriene i «Saw»-filmene har alltid vært besatt av skuespillere fra B- eller C-laget. Derfor er det hyggelig å se storheter som Chris Rock og Samuel L. Jackson i en sjanger som vanligvis ikke tiltrekker seg de største navnene.
Rock er fremdeles en karakteristisk skuespiller med sjarm og karisma, og han bruker noe av sitt komiske talent til å løse opp en atmosfære som ellers ville vært bekmørk. Man må humre når det refereres til «Forrest Gump», «The Wire» og «New Jack City», eller når han fyrer av bitende kommentarer fra hofta.
Samuel L. Jackson spiller altså hovedpersonens far og tilfører filmen en viss tyngde, men er dessverre ikke så mye med. Man rekker i hvert fall merke seg at han tydeligvis har døpt sønnen Ezekiel, akkurat som bibelverset Jackson siterer så minneverdig i «Pulp Fiction».
Den tredje viktige figuren, nybegynnerpurken William Schenk, spilles av Max Minghella, kanskje best kjent som Nick i «The Handmaid’s Tale». Han er en behagelig skuespiller, men litt for glatt og striglet og har ikke helt de evnene som kreves av figuren. Rollen burde vært gitt til en med mer spesifikke kvaliteter.
ANMELDELSE: Serien «Jupiter’s Legacy» er ikke så super
Oppfyller kravene
Filmen starter med en blodig og ekkel scene som effektivt setter tonen med tunga rett i munnen (bokstavelig talt). Dessverre skal det ta cirka 40 minutter før neste drap, og jeg skriver «dessverre» fordi denne skrekkserien har alltid vært best når den tester grenser for hva det er greit å vise i en kinosal.
Da føles det som et dårlig valg å bruke all den tiden på å sette opp en krimgåte som ikke viser seg å være spesielt interessant. Man sitter igjen med spørsmål om hvorfor gjerningspersonen bruker såpass intrikate metoder, der ofrene må utsette seg selv for ekstrem smerte for å ha mulighet til å overleve.
Spiral-morderen gir bare inntrykk av at ofrene har et valg, men vil egentlig bare drepe. Jigsaw-morderen hadde i det minste en slags idé om moral.
ANMELDELSE: «Monster» setter våre fordommer på prøve
«Spiral: From the Legacy of Saw» tar seg heldigvis opp på skrekkfeltet gjennom de siste tre kvarterene, selv om den store avsløringen ikke har den tilsiktede sjokkeffekten.
Vendingen er nemlig lett å gjette, men det spiller kanskje mindre rolle, all den tid handlingen stadig spinnes videre til neste blodige høydepunkt.
Noen av mordene har absolutt evnen til å få publikum til å vri seg i setet, og oppfyller dermed ett av kravene til en skrekkfilm. Man skal bli frastøtt, kanskje til og med moralsk forarget, men man kan likevel ikke la være å se på.
