(«Luca» ble anmeldt i 2021 da den gikk rett til strømmetjenesten Disney+ på grunn av pandemien. Nå får den endelig kinodistribusjon.)
PÅ KINO 19. APRIL 2024: Vi har blitt godt vante til storfilmer fra Pixar, kanskje litt for godt vante.
Deres første og eneste produkt i 2021 blekner nemlig mot fjorårets «Sjel» og «Fremad», både når det gjelder filmens skala, animasjonens ambisjoner og historiefortellingens emosjonalitet.
ANMELDELSE: «Abigail» er best når blodet spruter
Kanskje er det urettferdig å sammenligne, for «Luca» er i seg selv en fin, liten film med søt og enkel handling med sympatiske og publikumsvennlige figurer.
Den har riktignok tematiske undertoner som treffer barn og voksne på ulike måter, men ikke i like stor grad som Pixar gjør i sine beste filmer.
Drømmer om overflata
Tittelfiguren Luca er en sjømonster-gutt som drømmer om å oppleve verden over vannet et sted langs den italienske rivieraen.
Tross alle advarsler fra foreldrene sine, blir han med sin nye kamerat Alberto til overflata, der sjømonstre automatisk forvandles til mennesker, vel og merke så lenge de holder seg tørre.
De trekkes mot en nærliggende fiskerlandsby, der drømmen om en Vespa-skuter kan oppnås om de vinner en triatlon sammen med den lokale jenta Giulia.
De må imidlertid hanskes med den slemme hovedkonkurrenten Ercole, samtidig som Lucas foreldre, Daniela og Lorenzo, er på intens leting etter sønnen.
ANMELDELSE: «Civil War» ofrer et meningsfullt budskap
På overflata (bokstavelig talt) er dette et underholdende eventyr om vennskap og oppdagertrang. Bak det ytre handler den også om annerledeshet, løsrivelse og drømmen om verden utenfor.
Regissør Enrico Casarosa og manusforfatterne Jesse Andrews og Mike Jones lar disse undertonene ligge på lur, men uten å gi dem for mye spillerom.
«Luca» virker å være mest myntet på et yngre publikum, uten viljen til å utforske figurenes vekslende mot og deres opplevelser av fremmedfrykt i en konservativ italiensk småby for flere tiår siden.
ANMELDELSE: «The Sympathizer» er litt for mye av det gode
Her kunne filmen dratt mange paralleller til vår egen samtids behandling av alt som er annerledes, men filmen ser ikke ut til å ville stikke så dypt.
Dyrker italienske stereotypier
«Luca» har selvsagt et gjennomført visuelt uttrykk, det er tross alt en Pixar-film. Historien fortelles med et idyllisert og romantisert blikk på hvordan en italiensk fiskerlandsby kanskje så ut på 1950-tallet, før turismen tok overhånd.
De fargerike steinbygningene som klamrer seg fast til bergknausene ved havet er et stemningsfullt bakteppe for både morsomme og aktive spenningsscener og mer avslappende og reflekterende øyeblikk.
Den fiksjonelle byen heter for øvrig Portorosso, som man så en reklameplakat for i vinduet til et reisebyrå i «Sjel», og er inspirert av Cinque Terre i Liguria-regionen.
Navnet er trolig også en referanse til tittelen på Studio Ghibli-filmen «Porco Rosso», siden regissør Casarosa, som de fleste andre animasjonsfilmskapere, er en stor beundrer av den japanske legenden Hayao Miyazaki.
ANMELDELSE: Spørsmålene hoper seg opp i Hirokazu Kore-edas «Monster»
Filmen dyrker flere italienske stereotypier, både når det gjelder figurenes utseende, hva de spiser og hvordan de snakker. Den treffer kanskje blink på noe, men er trolig tilpasset turistvennlige forventninger på godt og vondt.
Filmen kan sees med norsk tale, men denne anmeldelsen er basert på den engelskspråklige versjonen, og der skurrer det hvordan alle voksne snakker med italiensk aksent, med varierende hell, mens barna snakker med hel-amerikansk ordvalg og tonefall.
Man kan også høre iblant at dialogen til de yngste er tydelig redigert, noe som er uvanlig på dette nivået, og trekker kvalitetsinntrykket litt ned.
Ikke misforstå, «Luca» er fremdeles god, men den er en av de svakere Pixar-filmene.
(Filmen ble opprinnelig anmeldt da den hadde premiere på Disney+ i 2021)
