PÅ NETFLIX FRA 2. JUNI: «Fear Street Part 1: 1994» er en overflatelekker gjenbruksstasjon for 90-tallsnostalgi, slasherfilmklisjeer og effektive leirbålgrøss.
Filmen, som er første del ut av en Netflix-trilogi, er basert på «Fear Street»-bokserien til R.L. Stine, som også har skrevet de populære «Goosebumps»-bøkene.
Dette er tenåringsskrekk med tydelige bånd til både «Stranger Things», Stephen King, Wes Craven og «Riverdale» i måten småbyskildringer, kjøpesenter, outsidersårhet og high school-dramatikk blandes med det blodige og overnaturlige.
Selve grøsserplottet er en lettbent blanding av slasherfilm og heksefilm. Det blir aldri særlig skummelt og du har sett alt før, men det er teit, artig og stilig nok til å svinge sommernattuhyggelig på skjermen.
ANMELDELSE: Young Royals – Kan bli sommerens store seriesnakkis
Trøbbel i Shadyside
Året er 1994. Ungdommene hører på Iron Maiden, Radiohead, Pixies og Cypress Hill. Kjøpesenteret er kult. Internett er dyrt. Og i Shadyside har en gammel ondskap begynt å røre på seg.
Allerede i første akt får vi den store «Skrik»-referansen ved at Heather (Maya Hawke) jages gjennom et stengt kjøpesenter av en morder med skjelletmaske.
Den hendelsen setter i gang snakk om at en gammel ondskap er på ferde, og vår gatesmarte hovedperson Deena (Kiana Madeira) og hennes nerdete lillebror Josh (Benjamin Flores Jr.) oppdager at det finnes et mønster og et mulig svar på hvorfor akkurat Shadyside har en skyhøy «morder per innbygger»-statistikk.
Det ligger også noen motiv om klasseskiller like under overflaten i denne historien. Den rike nabobyen Sunnyvale har nemlig ingen av fattige Shadysides problemer. De samfunnsperspektivene er så tunge på labben at de nesten blir mer parodi enn ektefølt systemkritikk.
Men, det gir god rivaliseringen på den sjangerobligatoriske fotballkampen, og det gjør det umiddelbart lett å mislike sleipe Sunnyvale-folk.
ANMELDELSE: Werewolves Within – mer latter enn grøss
Målgruppevennlig pizzaunderholdning
Regissør Leigh Janiak («Honeymoon») gjør mye riktig i etableringen av denne trilogien, selv om første film lider litt av å sette opp premisset for de kommende filmene – vi skal både tilbake til 1978 og 1666 på jakt etter denne ondskapen.
I 1994 får hun rendyrket den visuelle tidskoloritten og det dundres ganske skamløst på med poplåter, filmreferanser og uttrykk som «mallrats» i en vellykket etablering av den typen hypernostalgi som Netflix lyktes så godt med i «Stranger Things».
Outsidersjarmen er gjennomført, ungdomslengslene er realterbare og lillebrors pionerarbeid som internetdetektiv har et fengende drag av «true crime»-entusiast over seg.
Jeg skulle virkelig ønske at det var skumlere, råere og at ondskapen var bedre motivert. Deenas forelskelse skulle hatt noen flere lag, og de karikerte birollene burde vært laget smartere.
Men dette er ikke en film som prøver så hardt å fortelle en drivende god historie. Dette er målgruppevennlig pizzaunderholdning for vennegjengens TV-kveld, så da er det tydelige monster, tydelig nostalgi, blodsprut, 90-tallsslagere og vakre stemningsbilder som gjelder.
Det er en hån mot 18-årsgrensen at Netflix har klistret sin strengeste sensur på denne milde og humørfylte skrekkfilmen.
Jo da, her er det litt blod, litt hud og litt hjernemasse på skjermen, men det oppleves ganske så Sunnyvale-prippent å ikke invitere de store tenåringene på denne 90-tallsfesten.
«Fear Street Part 1: 1994» har premiere på Netflix 2. juli. Oppfølgeren «Fear Street Part Two: 1978» kommer 9. juli og «Fear Street Part Three: 1666» kommer 16. juli.
