PÅ KINO FRA 3. SEPTEMBER: «Candyman» er en poengtert og visuelt stilsikker oppfølger til navnebroren fra 1992, som handlet om en busemann med krok til arm som dukker opp hvis du sier navnet hans fem ganger i speilet.
Regissør Nia DaCosta («The Marvels») har fått med seg Win Rosenfeld og Jordan Peele («Get Out») på manus. De utvider både samfunnskritikken og Candyman-myten i en ambisiøs sjangerfilm som, i tillegg til å partere nysgjerrige speilbrukere, kjører kroken i boligpolitikk, politibrutalitet og den amerikanske rasismen.
Det er en elegant laget film som begeistrer med sorthumoristiske utsikter til groteske drap, stemningsfulle animasjoner, smart satire og ekkel bodyhorror.
Men pekefingeren som rettes mot gentrifisering blir flatt fremført i overforklarende replikkvekslinger. Og i skyggen fra originalfilmen får ikke Nia DaCostas Candyman den bevegelsesfriheten som virkelig kunne tatt ut potensialet i den sentrale mytologiens tragedier og samfunnsbrodd.
ANMELDELSE: De uskyldige – Like god som den er ubehagelig
Nytt strøk, gamle synder
I 1992 var det masterstudenten Helen Lyle (Virginia Madsen) som etterforsket vandrehistorien om Candyman – en blodtørstig og fryktavhengig skapning som holdt til i det nedslitte fattigstrøket Cabrini-Green i Chicago.
Nesten 30 år senere, er det kunstneren Anthony McCoy (Yahya Abdul-Mateen II) som begynner å nøste i den blodige historien.
McCoy blir fortalt legenden om Helen og Candyman i et middagsselskap, og i søken etter en ny gnist til kunstkarrieren, oppsøker han det nå nyoppussede nabolaget på jakt etter spor av godterimannen.
Bak fasadene finner han en liten rest av de gamle kommunale husene, og han får lære mer av hvem Candyman var og hva bydelens befolkning har blitt utsatt for.
ANMELDELSE: Post Mortem: Ingen dør på Skarnes – Lunt vampyrdrama
Det er fortidens mange og grusomme sår, samt skildringen av dagens falske smil og fortsatte ugjerninger som treffer hardest i «Candyman».
Her svinger det av både formgrep, fortellergnist og plott. Og selv om Yahya Abdul-Mateen II må overleve en del opplagte stopp på denne slasher-ferden, så klarer han å skape god spenning i møte med det overnaturlige.
I filmens øvrige handlingstråder blir manuset mer stivt i leddene, med enkle birollefigurer og noen uforløste sidespor. Og det blir noe anstrengt over at veldig mye fra originalfilmen enten skal kobles direkte eller speiles i denne blandingen av oppfølger og rekonstruksjon.
ANMELDELSE: The Green Knight – Ligner lite annet du har sett på film
En busemann til besvær
«Candyman» blir aldri veldig skummel med sine effekter og brå voldeligheter. Men grøssene griper tak gjennom megetsigende situasjoner, symbolske motiv og detaljer som gir aktuelle bånd til virkelighetens kamp mot den rotsterke amerikanske rasismen. Dette er engasjerende observasjoner, og de fester seg.
Like tydelig er ikke det etterlatte inntrykket av filmens tittelfigur.
I denne filmen blir Candyman-myten løsningen på flere og til tider noe motstridende plottelementer.
Vår krokbærende morder skal være litt vilkårlig speilmorder av dumdristige tenåringer, litt busemann for barna, litt hevner, litt representasjon av historiske overgrep mot svarte menn i Chicago, litt misforstått snillhet og litt skjebne.
Hver for seg fungerer de ulike delene av myten, men samlet i denne sprikende fremstillingen så lugger det noen plasser for meg.
«Candyman» har kinopremiere 3. september.
