PÅ KINO: Skuespiller og komiker Odd-Magnus Williamson har slått seg sammen med regissør Petter Næss når han debuterer som manusforfatter for en spillefilm. Sammen har de laget en vond, morsom og ektefølt fortelling om livet.
«Ingenting å le av» skaper humor av at når livet er som verst og du ikke trodde det kunne bli verre, så blir det nettopp det.
Noen av filmens handlingstråder oppleves som en smule konstruerte, men historien er så velspilt og velregissert at jeg likevel blir grepet av det som skjer.
En sort dramakomedie som fikk meg til å le og grine i skjønn forening. Og du vet at filmskaperne har gjort noe riktig når du både fniser og strigråter, samtidig som det vitses om incest og gangbang på lerretet. Ja, du leste riktig.
Anmeldelse: «Only Murders in the Building» — Treffsikker, lun og fengende «true crime»-parodi.
En jævlig dårlig dag
Manusforfatter Odd-Magnus Williamson spiller hovedrollen som Kasper, en tidligere suksessfull standupkomiker som har mista grepet.
Når en viktig jobb glipper, ser det ut til at livet har nådd et nytt bunnivå. Så får han en alvorlig kreftdiagnose og blir dumpa av dama på samme dag.
Så livet smiler ikke akkurat til Kasper når han må flytte inn til sin agent og manager Erik Elisabeth, spilt av Øystein Martinsen («Vikingane»). Erik Elisabeth, som selv også er i en overgangsfase i livet, tvinger Kasper ut i en samtalegruppe for kreftrammede. Her får han noen nye perspektiver på livet, og på seg selv.
Mørkt og morsomt
Kreft er ikke morsomt. Kreft er ingenting å le av. Men som Ylva Bjørkaas Thedin sin rollefigur, den kreftsyke tenåringen Anja, sier: det verste med denne sykdommen er at folk slutter å være morsomme rundt deg.
Og det er nettopp blandingen av galgenhumor og alvor som gjør at det svinger av «Ingenting å le av».
Det er noen vendinger i manuset som oppleves som litt for tilskrudde, men Odd-Magnus Williamson klarer balansegangen mellom det såre, vonde og jævlige, og det morsomme, lune og nære.
Med regissør Petter Næss ved roret, geleides vi elegant gjennom et stort spekter av følelser inn mot en rørende avslutning.
Gaute Gunnaris bevegelige kamera griper tak i meg og tar meg tett opp i rollefigurenes ansikter der følelser formidles uten ord. Ansiktet til Odd-Magnus Williamson når Kasper får kreftbudskapet er ekte skuespillerkunst.
Snørrbobla dukker opp
Og nettopp denne balansegangen mellom drama og komikk krever sitt av filmens skuespillere. Odd-Magnus Williamson er særlig god i samspill med Sara Khorami, som spiller brystkreftrammede Maria.
Khorami, sist sett i «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes», oppleves som troverdig og ekte i rollen som ei dame som har mistet håp, og som kanskje er litt redd for å begynne å håpe igjen også.
Jeg liker spesielt godt hvor naturlig hun er i situasjoner der ting er vondt og fint samtidig, slik livet ofte kan være.
Øystein Martinsen er karikert, men likevel lun og hjertevarm som Erik Elisabeth, som har turt å ta steget ut som kvinne etter et langt liv der hun har representert som mann.
Alle disse fine og rare figurene rekker man å få et hjerte for i løpet av filmens 107 minutter. Dermed blir jeg også veldig grepet av det som skjer med dem.
Jeg er riktignok en lettrørt person som ofte gråter av filmer og tv-serier – men når snørrbobla dukker opp, da vet du at du er skikkelig grepet på ekte.
«Ingenting å le av» har kinopremiere 10. september.
