PÅ KINO 3. JUNI 2022: Det er ingen skam å lage en enkel, liten westernfilm uten å nødvendigvis revolusjonere sjangeren.
Regissør Potsy Ponciroli har åpenbart studert de gamle mesterne, og selv om han ikke kan konkurrere med en Ford, Leone eller Eastwood, er «Old Henry» en kompetent laget western, eller en «mikro-western», som han selv beskriver den som.
Tim Blake Nelson («O Brother, Where Art Thou?», «The Ballad of Buster Scruggs») og Stephen Dorff («Blade», «True Detective») leder an et lite, men godt og variert ensemble, som rommer flere av sjangerens arketyper.
Historiens overraskelsesmoment får kanskje ikke den helt store sjokkeffekten, men filmen underholder med et stilsikkert sjangerblikk, stigende spenningskurve og et skuddsikkert klimaks.
FØRSTEINNTRYKK: «Obi-Wan Kenobi» gir deg «Star Wars»-følelsen
En veske full av penger
Bonden Henry (Tim Blake Nelson) finner en skuddskadet rytter med en veske full av penger ved gården i Oklahoma, der han bor sammen med tenåringssønnen Wyatt (Gavin Lewis).
Han forstår at noen vil komme etter både mannen og pengene, men tar likevel Curry (Scott Haze) inn i huset for å gi ham livreddende pleie.
Ganske riktig kommer det snart tre tvilsomme menn ridende over åsen ved gården, ledet av Ketchum (Stephen Dorff).
De aner at Henry lyver om at han ikke har sett Curry, men istedenfor å fyre løs, trekker de seg midlertidig tilbake. Det er nemlig noe ved gamle Henrys opptreden som antyder at han kanskje ikke bare er en ufarlig bonde på landsbygda.
Skruppelløs råskap
Filmen legger tidlig premissene for historien som skal utspille seg. Vi blir vitne til Ketchums skruppelløse råskap, samtidig som Henrys beskyttelsesinstinkt for sin eventyrlystne tenåringssønn gjøres åpenbart.
Ponciroli setter effektivt disse to ytterpunktene opp mot hverandre, og bygger opp til dramatikk der man godt forstår hva som står på spill.
Mysteriet rundt Henrys fortid signaliseres kanskje litt for tydelig i et kort bilde, slik at «den store avsløringen» senere mister litt av sin effekt.
Poncirolis eget manus er også basert på et nesten litt for utrolig sammentreff, men man må likevel kunne si at ideen er god. Den trekker nemlig linjer til en westernlegende som gir filmen et historisk og revisjonistisk sus.
ANMELDELSE: «Stranger Things» S4 er en seig sesong med sterke høydepunkt
Typiske figurer
Tim Blake Nelson spiller godt som den lavmælte, men resolutte mannen som bærer på hemmeligheter som gradvis avdekkes.
Gavin Lewis er flink som den rastløse sønnen, som drømmer om å oppleve action og eventyr, uten å innse de alvorlige konsekvensene. Og Stephen Dorff spiller antagonisten Ketchum med hatten på snei og et lurt blikk, men samtidig med voldsomme drag når det er påkalt.
Av andre rollefigurer er Max Arciniega god som sporfinneren Stilwell, mens countrystjerna Trace Adkins har en fin liten birolle som Al, Henrys store, men stille svoger på nabogården.
Dette er typiske figurer man har sett relativt ofte gjennom westernfilmens historie, men alle driver handlingen fremover uten at noen er overflødige.
ANMELDELSE: Filmtyven» er en hjertevarm hyllest til kinoens magi
Effektiv pangavslutning
«Old Henry» bygger seg som forventet opp mot en skikkelig skuddveksling, og når den kommer, er den full av filmatisk krutt.
Man har likevel sett mange bedre eksempler, for dette er ingen «Django», «Tombstone», «Open Range», «The Wild Bunch» eller «Den gode, den onde og den grusomme».
Potsy Ponciroli og temaet har greid å skape en relativt effektiv pangavslutning, men ting kan tyde på at de er litt bedre på å skape slagkraftig drama enn minneverdig action.
Når skytingen er over, har historien kommet til en naturlig konklusjon, og man opplever at figurenes skjebner mer eller mindre stemmer overens med deres respektive veivalg.
«Old Henry» vil kanskje ikke stå igjen som en klassiker, men den har nok av kvaliteter til å underholde westernsjangerens tilhengere.
(«Old Henry» ble anmeldt på filmfestivalen i Venezia 9. september 2021)
