PÅ KINO FRA 1. SEPTEMBER: «Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» er en gøyal, velspilt og underholdende blanding av spretten kampsport, eventyrstemning og storstilt superheltaction.
Regissør Destin Daniel Cretton har posen full av kul dialog, slapstick av beste Jackie Chan-sort og nusselige fabeldyr. I tillegg viser han et bankende filmhjerte for sårt familiedrama, kampsportens poetiske sider og naturens enorme krefter.
Som superheltfilm kobler «Shang-Chi» seg på den magiske og utenomjordiske delen av Marvel Cinematic Universe. Og selv om MCU-tilhørigheten gjør at det er flere elementer i filmen som følger franchise-manualen, så er dette en film som står fjellstøtt på egne ben som en kilende knyttneve i kinohøstmørket.
ANMELDELSE: De uskyldige – Like god som den er ubehagelig
Kampen mot farsarven
Vi har støtt på banden «The Ten Rings» tidligere i MCU, det var blant annet dem som kidnappet Tony Stark i begynnelsen av «Iron Man» (2008).
I denne filmen får vi bakhistorien til deres 1000 år gamle bandeleder Wenwu (Tony Chiu-Wai Leung ), og vi møter hans sønn Shang-Chi (Simu Liu) – som har rømt fra farens gjeng og jobber som parkeringsvakt på et hotell i San Francisco med bestevenninnen Katy (Awkwafina).
Etter en lang natt med sprit og karaoke blir de to overfalt på bussen, og Shang-Chi skjønner etter hvert at hans far har gjenopplivet en gammel erobringsplan.
ANMELDELSE: Black Widow – Underholder godt
Det er en fartsfylt reise gjennom både sjangere, stiluttrykk og univers vi får servert på filmens drøye to timer. Her er det teknisk imponerende slagsmål på trekkspillbussen, store slagscener, magiske skoger, heslige monster og nusselige kyllinggriser. Og humoren er aldri langt unna.
Som actionkomedie går den ikke like langt ut i fjaset som «Guardians of the Galaxy» og «Thor: Ragnarok», men den er full av komiske stunts, lun kjekling og en Awkwafina som får være akkurat så teit og råkul som hun skal være.
Det kan oppstå noen litt for brå overganger i miksen mellom det hypersøte, det sorgtunge og det actionmuntre, men filmen klarer å bære sin brede publikumsappell uten å miste egenart og energi.
ANMELDELSE: Post Mortem: Ingen dør på Skarnes – Lunt vampyrdrama
Skuespillerkunst gir filmen en ekstra dimensjon
«Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» er en film med helstøpte hovedroller som det er lett å bli glad i. Personlighetene etableres effektivt, men får lov til å vokse og utvikle seg gjennom hele filmen. Til og med i slagsmålene finner regissør Destin Daniel Cretton tid til å la blikk, mimikk og følelser utvikle relasjonene.
Det skyldes i stor grad skuespillere som legger stor flid i å bygge disse rollefigurene. Simu Liu er tipp topp i actionscenene, men han får også frem de komplekse sidene som Shang-Chis helt unike oppvekst, opphav og traumer har gitt hovedpersonen.
Awkwafina er også herlig, både som lojal og oppriktig aksepterende outsider i en fremmed verden, og samtidig som artig metaveileder for et filmvant publikum.
Aller best er likevel Tony Chiu-Wai Leung i rollen som Shang-Chis far og motstander. Den prisvinnende stjernen, kjent fra filmer som «In the Mood for Love» og «Chungking Express», tilfører dette superheltuniverset en ekstra dimensjon gjennom sin finstemte skuespillerkunst.
Leung løfter filmen og tilfører en sjangeruvanlig dyp emosjonell klangbunn, en glimrende antagonist og noen rørende vakre scener.
Marvel og Disney er nå i gang med fase fire av MCU, og selv om det allerede er rullet ut tre serier og en film med gamle heltevenner, så trengs det noe helt nytt for å riste av den tomhetsfølelsen som gigantfinalen «Avengers: Endgame» etterlot seg i 2019.
I «Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» har MCU virkelig fått et påfyll – av både helter, skurker, skapninger og nye horisonter. Dette er et friskt festmåltid av popkorngleder som vekker appetitten på nye filmeventyr. Og det lønner seg å sitte gjennom hele rulleteksten denne gangen.
«Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» har kinopremiere 1. september.
