PÅ KINO 1. OKTOBER 2021: Det kan høres søkt ut, men historien om en tatovert mann som blir solgt som kunstverk på auksjon er faktisk løst basert på virkeligheten.
Den tunisiske filmen «The Man Who Sold His Skin» har riktignok en manuskonstruksjon der ikke alt virker helt sannsynlig, men den belyser noen interessante etiske og moralske problemstillinger i skjæringspunktet mellom kunst og samfunn.
Den stiller også spørsmål om vestlig utnyttelse av midtøstlig krig og elendighet, og starter med et urovekkende bilde som gir et foruroligende frampek til det som kanskje skal komme.
Selv om ikke alle skildringer og sammenhenger henger helt på greip, er «The Man Who Sold His Skin» et provoserende og tankevekkende angrep på vår risikofrie omfavnelse av andres misære og hvordan kapitalismen kan gjøre et menneske til en handelsvare.
ANMELDELSE: «Nattebarn» går forbausende langt inn i intimsfæren
Tatoverer hele ryggen
Sam Ali (Yahya Mahayni) må flykte fra Syria og kjæresten Abeer (Dea Liane) når myndighetene overhører ham rope om revolusjon under Den arabiske våren i 2011. Han havner i Libanon, mens Abeer føler seg tvunget til å gifte seg med en mann som jobber ved den syriske ambassaden i Brussel.
Så får Sam en unik mulighet til å komme seg til Europa via en avtale med den verdenskjente kunstneren Jeffrey Godefroi (Koen De Bouw) og hans assistent Soraya (Monica Bellucci). Godefroi tatoverer hele ryggen til Sam og skaffer ham deretter et Schengen-visum som levende kunstverk.
Sam er villig til å ofre mye for å gjenforenes med Abeer, inkludert sin egen stolthet, men skal oppdage at livet som museumsgjenstand gir ham flere utfordringer enn han er forberedt på.
Dette uvanlige utgangspunktet gir den tunisiske regissøren og manusforfatteren Kaouther Ben Hania muligheten til å diskutere det trygge vestens blaserte og nonchalante forhold til krigsrammede flyktninger.
Den viser hvordan vi betrakter deres desperasjon og usikkerhet fra våre trygge ståsteder, som når vi står foran et provoserende kunstverk på et stille museum.
Filmen handler like mye om hvordan noen holder penger og materielle verdier høyere enn menneskelighet, og filmen får godt frem kontrasten mellom Sams fortvilelse og usikkerhet og hvordan kyniske Godefroi og kjølige Soraya behandler ham som en handelsvare.
ANMELDELSE: «Midnight Mass» er en drivende god og leken dramaskrekkserie
Vekker umiddelbar sympati
Filmen er god, og historiens kjerne er interessant, men det er flere irriterende småting underveis som trekker ned. Vi ser Sam ha jevnlig Skype-kontakt med moren hjemme i Syria, noe som gjør en senere medisinsk avsløring lite troverdig.
En kunstsamler blir spurt om et intervju, og svarer i vei uten å ha blitt stilt et spørsmål. Noen av skuespillerne har problemer med å overbevise i scener som foregår på engelsk. En kvinnelig statist gliser bredt i en scene der alle skal ha full panikk.
Og Sam ser ut til å innta rollen som verdifull kunstgjenstand uten å ha blitt forberedt på noe som helst av profesjonelle aktører som selvfølgelig ville ha visst bedre.
Filmens inspirasjonskilde, sveitseren Tim Steiner, ble tatovert av den belgiske kunstneren Wim Delvoye i 2008 og kunstverket ble deretter solgt til den tyske samleren Rik Reinking for 150.000 Euro. Steiner sitter fortsatt på utstilling rundt om i verden tre ganger i året, og når han dør, skal den tatoverte huden rammes inn og innlemmes i Reinkings kunstsamling.
ANMELDELSE: «Gagarine» er et drømmende drama med fantasifulle virkemidler
Yahya Mahayni trekker heldigvis kraftig opp i en sterk hovedrolle, som han vant en pris for under fjorårets filmfestival i Venezia. Han ligner litt på en syrisk variant av Trond Fausa Aurvåg, og kanskje er det derfor han vekker umiddelbar sympati med sitt ærlige ansikt og fine fremtoning.
Han formidler Sams stadig dypere desperasjon på en måte som vekker medynk, men også irritasjon over at han bevisst lar seg bruke, selv om de negative konsekvensene er åpenbare.
Mahayni er lett det beste med hele filmen, og kanskje den største årsaken til at «The Man Who Sold His Skin» faktisk ble Oscar-nominert som beste internasjonale film.
Det var kanskje i overkant godt betalt, og sett med mine norske øyne, synes jeg nok at Maria Sødahls «Håp», som også ble kortlistet, men ikke nominert, var bedre. Det er likevel ingen tvil om at denne tunisiske filmen engasjerer med en bisarr historie med sterk samtidsrelevans.
