PÅ KINO: 22. OKTOBER 2021: Endelig kan vi se Wes Andersons «The French Dispatch» på kino, ett og et halvt år etter at den skulle hatt verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes.
Og det er en av de mest Wes Andersonske filmene han har laget, på godt og vondt. Det gode er de utsøkte tablåene med utstuderte detaljer og fandenivoldsk symmetri, nærmest som om han forsøker å være en slags Roy Andersson i Eventyrland.
Det vonde, som egentlig ikke er så vondt, er den snikende følelsen av at det egentlig ikke skjuler seg noe vesentlig bak den sprudlende og inviterende fasaden.
Filmen oppleves som en uforbeholden hyllest til journalistikkens gullalder rundt midten av forrige århundre, der store personligheter skildret den vide verden med skarpe penner.
Man må kanskje legge godviljen til for å finne en dypere mening bak Andersons visuelle krumspring, men filmen er så frisk, morsom og finurlig, at godviljen skaper seg selv.
ANMELDELSE: «Verdens verste menneske» er en av årets beste filmer
Fargerike journalister
«The French Dispatch» er navnet på en amerikansk publikasjon i den fiktive franske byen Ennui. Den mangeårige redaktøren Arthur Howitzer Jr. (Bill Murray) styrer et kobbel av fargerike journalister, som sender ukentlige rapporter fra den store verden hjem til moderavisen i Kansas, USA.
Noen av figurene og historiene skal være basert på ting Wes Anderson har lest i for eksempel The New Yorker.
Filmen er oppdelt i fem kapitler, hvorav det første omhandler redaktørens død, det andre er et reisebrev fra Ennui (filmet i Angoulême i det sør-vestre Frankrike), og de tre siste kapitlene skildrer tilblivelsen av tre saker i ulike seksjoner av avisa.
J.K.L. Berensen (Tilda Swinton) skriver om den unike kunstneren Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro), Lucinda Krementz (Frances McDormand) dekker et ungdomsopprør via den unge, revolusjonære Zeffirelli (Timothée Chalamet), mens Roebuck Wright (Jeffrey Wright) skriver om politisjefens legendariske kokk, Nescaffier (Stephen Park).
Pur fortellerglede
Ingen andre enn Wes Anderson lager filmer som dette. Ingen andre KAN, om de enn hadde ønsket å gjøre det. En fersk regissør ville nemlig fått et spark bak av alle filmselskap allerede etter den første setningen av pitchen.
Wes Anderson har imidlertid skaffet seg en stor tilhengerskare, både innad i bransjen og blant publikum, gjennom sine 25 år som leverandør av snurrige komedier med et helt særegent formspråk, som «Rushmore», «The Royal Tenenbaums», «Livet under vann med Steve Zissou» og «Moonrise Kingdom».
«The French Dispatch» ligner mye på hans forrige live action-film, den festlige «The Grand Budapest Hotel», både når det gjelder formatlek, fargebruk og fortellerteknikk, og vil tilfredsstille de som ønsker mer av det samme.
Samtidig kan man spørre seg hvorvidt Anderson burde fornye seg, men når han leverer en film som dette, som nærmest renner over av sprø innfall, underfundig humor og pur fortellerglede, kan man lett tilgi at han ligner mye på seg selv.
ANMELDELSE: «Succession» S03 – maktkranglingens førstefamilie er tilbake
Overskudd av talent
Rollelista er mildt sagt imponerende, med flere av Andersons gamle samarbeidspartnere, men også noen nye. En film som har råd til å bruke storheter som Christoph Waltz, Elisabeth Moss, Owen Wilson, Mathieu Amalric, Saoirse Ronan, Willem Dafoe, Liev Schreiber og Edward Norton i bittesmå roller, har et seriøst overskudd av talent.
Hovedfigurenes personligheter og fremtoninger spenner over et vidt spekter, men samtlige treffer Andersons letthumoristiske tone med behersket overspill, tydelige personkarakteristikker og en komisk timing som kler filmens kvikke klipperytme.
Det er vanskelig å velge en favoritt, men det er helt klart et høydepunkt å se Frances McDormands Lucinda Krementz nærmest bli en del av sin egen sak, tydelig inspirert av det virkelige ungdomsopprøret i 1968.
Dessuten byr Lea Seydoux på mye av seg selv i det ganske spesielle kapittelet om den gale kunstneren, hans kvinnelige fangevokter og en ivrig kunstsamler (Adrien Brody).
ANMELDELSE: «Halloween Kills» er den beste siden originalen
Festlig fyrverkeri
Manuset, skrevet av Wes Anderson, Roman Coppola, Hugo Guinness og Jason Schwartzman, gjør ære på en type journalistikk som nesten ikke finnes lenger. I dagens medielandskap har de færreste tid, penger og tålmodighet til å grave seg ned i sak i månedsvis for én eneste artikkel.
Filmen feirer den utdøende rasen av redaktører som tør la sine journalister bruke tid på å sette seg grundig inn i problemstillinger og forklare dem i et videre perspektiv for sine lesere.
Wes Andersons intensjoner er kanskje edle, men kritiske røster kan innvende at budskapet er litt vagt og drukner i den endeløse rekken av snurrige vignetter og situasjonsbaserte komikk.
For min egen del, spiller dette mindre rolle. «The French Dispatch» er nemlig et festlig fyrverkeri av en film, som lar Wes Anderson velte seg i troper og klisjéer som han selv har skapt.
Han gjentar kanskje seg selv, men når man har en så tydelig, annerledes og særegen filmatisk røst, ville det vært en skam å ikke bruke den.
