PÅ KINO 3. DESEMBER 2021: For en som opplevde «Ghostbusters»-fenomenet på 1980-tallet, er det nærmest umulig å se en ny film uten å føle et snev av gjensynsglede. Det merkes imidlertid at «Ghostbusters: Afterlife» lener seg relativt tungt på nostalgien.
Noen av de sentrale elementene i historien er nærmest blåkopier av originalen, der spøkelsenes manifestasjon og overhengende «plan» er de samme. Bekjempelsesmetodene er også så og si like, om enn litt modifiserte. Og man får flere gjensyn med gamle kjenninger, noen litt krampaktig plassert.
Filmen underholder likevel støtt og stadig med småskummel eventyraction for yngre ungdommer, og har et knippe sympatiske skuespillere i både unge og gamle roller. «Ghostbusters: Afterlife» skårer ikke nødvendigvis på innovasjon og nytenking, men er en hyggelig hollywoodsk spøkelseshistorie, hverken mer eller mindre.
ANMELDELSE: «House of Gucci» er et saftig og moteriktig såpedrama
Rare ting skjer i nedlagt gruve
Callie (Carrie Coon) kastes ut av leiligheten i Chicago og flytter med tenåringsbarna Trevor (Finn Wolfhard) og Phoebe (Mckenna Grace) til den lille byen Summerville ute på landsbygda i Oklahoma.
Der har hun nemlig arvet et gammelt og nedslitt gårdsbruk etter sin far, som brøt all kontakt med både familie og omverden da Callie var barn.
Smarte og nysgjerrige Phoebe finner merkelige gjenstander og redskaper som bestefaren etterlot seg, mens Trevor oppdager at det skjer rare ting i den nedstengte gruven like ved.
De oppdager at det finnes en forbindelse mellom bestefaren og spøkelsesjegerne i Ghostbusters, som reddet New York på 1980-tallet, og at det samme som skjedde der kanskje er i ferd med å skje i Summerville.
Nostalgisk tidskoloritt
Coon, Wolfhard og Grace spiller kvikke figurer man raskt sympatiserer med, for de er utstyrt med kjappe replikker og tiltalende kvaliteter.
I tillegg fargelegges persongalleriet godt av Paul Rudd som den lite motiverte vikarlæreren Grooberson, Logan Kim som Phoebes morsomme kompis Podcast (fordi han lager podcaster) og Celeste O’Connor som Lucky, Trevors nye kollega (og mulige kjæreste) på den lokale burgerrestauranten.
Det er ikke rart man får noen «Stranger Things»-vibber, og det gjelder ikke bare Finn Wolfhards medvirkning, men også en nostalgisk tidskoloritt som forteller om en småby som henger igjen i forrige århundre. Filmen har også litt av Richard Donners «The Goonies» i seg, samt inspirasjon fra Steven Spielbergs 80-talls-eventyr.
Regissør Jason Reitman (sønn av originalens regissør, Ivan Reitman, som er produsent her) ønsker kanskje ikke å gjøre «Ghostbusters: Afterlife» for moderne, men holde seg i nærheten av originalfilmens stil og estetikk for å ikke skape for stor avstand til den. Hvis det virkelig er målsettingen, har det i alle fall fungert etter hensikten.
ANMELDELSE: «Arcane: League of Legends» er animasjonskunst av ypperste klasse
Kjærlige vink til originalen
En av filmens viktigste bestanddeler er effektene. De er fine, og det er heldigvis mange av dem, men de ser ut til å være 100% digitale. Det er et tankekors at mange av Richard Edlunds praktiske effekter i originalen fra 1984 virker mer «ekte» og til stede enn CGI-en i den nye filmen, men det er likevel mange morsomme og velgjorte spøkelsesscener her.
De er med på å heve en kjapt fortalt historie som rekker å gi noen av hovedfigurene både karakter og særpreg mellom de dramatiske høydepunktene, samtidig som gamle tilhengere får flere kjærlige vink til den originale filmen. Noen av dem er nok litt kunstig og konstruert satt inn, men det er vanskelig å synes at filmen burde klart seg uten.
Selvsagt ønsker man at noen av de gamle heltene skal få skinne igjen, om enn i korte glimt. Spesielt hyllesten til avdøde Harold Ramis, som spilte Spengler i originalen, fremkaller en god klump i halsen.
«Ghostbusters: Afterlife» er fullt brukbar underholdning med gammel spøkelsesmoro i ny innpakning, og viser at dette er et filmatisk univers som tåler gjenbruk, selv om originalens posisjon aldri trues av denne oppfølgeren.
