PÅ KINO 5. NOVEMBER 2021: Jeg har latt meg pirre, provosere og engasjere av denne filmen gjennom to visninger, og det er lett å se hvorfor den har vakt kontrovers.
Årets gullpalmevinner i Cannes er beundret av mange, men ikke alle, og er absolutt en interessant film som er noe av det villeste og rareste på kino i år.
Regissør Julia Ducournau, som imponerte med debutfilmen «Raw» (2016), kan i hvert fall ikke beskyldes for å kjøre et trygt og forsiktig løp i oppfølgeren.
«Titane» er nemlig en kraftfull oppvisning i kroppslig ubehag, som om filmen var resultatet av en het natt mellom David Lynch og David Cronenberg. Den er tøff, grusom og utfordrende, og definitivt ikke for alle.
ANMELDELSE: «Copshop» er en voldsom actionthriller med glimt i øyet
Danser og seriemorder
Alexia (Agathe Rousselle) har hatt en spesiell fascinasjon for biler siden hun fikk operert inn en titanplate i hodet etter en bilulykke i barndommen (derav filmens tittel). Nå lever hun av å være eksotisk danser på bilutstillinger, men er også en bestialsk seriemorder, og må legge på flukt når ett av ofrene greier å rømme.
Løsningen blir å forandre litt på utseendet og gi seg ut for å være Adrien, en gutt som forsvant for mange år siden, og som nå ville ha vært på Alexias egen alder.
Hun «gjenforenes» med guttens far, brannmannen Vincent (Vincent Lindon), som er emosjonelt merket etter flere år med dyp sorg. Dermed starter et merkverdig far-sønn-forhold, samtidig som Alexia sliter med å skjule sin graviditet etter seksuell omgang med en bil. Ja, MED en bil!
Spinnvill historie
Som det går fram av denne handlingsbeskrivelsen, er «Titane» en helt spinnvill historie fra sitt eget snåle og særegne univers. De voldsomme begivenhetene og de besynderlige personkarakteristikkene har tilsynelatende lite å gjøre med den virkelige verden, men gir likevel en slags mening innenfor filmens egne fiksjonsrammer.
Det handler om kropp, identitet og sjeleskadde personer på jakt etter en dypere mening og mellommenneskelige relasjoner, koste hva det koste vil. Det er kanskje ikke spesielt troverdig at en gravid kvinne skal kunne gi seg ut for å være en savnet gutt og gjenforenes med hans far, uten at noen reagerer, men denne filmen streber altså ikke etter troverdig sosialrealisme.
Den har tematiske linjer som er søkte og vanvittige, men som likevel har en ekte klangbunn, fordi historien følger sine egne regler og indre logikk. Forholdet mellom Alexia/Adrien og Vincent har derfor en klar emosjonell slagkraft.
ANMELDELSE: «Last Night in Soho» vil få alle filmhjerter til å banke hardt
Visuelle grep man sent vil glemme
Det beste – eller eventuelt verste – med «Titane», er en rekke sekvenser med visuelle grep man sent vil glemme, som når Alexa har sex med den bilen, dreper med en krakk eller klemmer motorolje ut av brystene sine.
Julia Ducournau fremstår som en selvsikker filmskaper som virkelig tør tråkke til med sterke virkemidler, mens både Agathe Rousselle og Vincent Lindon må berømmes for å gi «alt» i krevende roller som fordrer både fysisk og psykisk mot.
Det er til filmens ære at skildringen av dens skrudde figurer faktisk makter å vekke en slags medlidenhet, midt i alt det stygge og nærmest spekulative den viser oss.
«Titane» er så avgjort en film som går sine egne veier, og det er fullt forståelig om ikke alle er åpne for Ducournaus visjoner, men hun har ting å vise frem som det er umulig å stille seg likegyldig til.
