PÅ PRIME VIDEO 21. DESEMBER 2021: Det er alltid verdt å vie oppmerksomhet til en ny film fra Aaron Sorkin, selv når den med fordel krever en viss forutgående kjennskap til figurene som de fleste nordmenn kanskje mangler.
«Being the Ricardos» handler nemlig om ekteparet Lucille Ball og Desi Arnaz, som var USAs desidert største TV-stjerner på 1950-tallet. Da spilte de ekteparet Lucy og Ricky Ricardo i komiserien «I Love Lucy» (1951-1957), som på sitt meste hadde svimlende 60 millioner seere hver uke.
Nicole Kidman og Javier Bardem spiller hovedrollene med all sin tyngde, mens Sorkin og hans stab levendegjør miljøet i og rundt datidens TV-produksjon på en frisk og spennende måte. Likevel føles det som om filmen stoler på at publikum har «I Love Lucy» friskt i minnet, og at den største appellen er å se berømtheter bli portrettert av andre berømtheter.
«Being the Ricardos» gir riktignok noen gode eksempler på utfordringene ved å være en morsom kvinne i et mannsdominert miljø i et politisk ladet klima. Samtidig fremstår filmen som litt snill og nostalgisk der den med hell kanskje kunne ha avdekket menneskeskjebnene med litt mindre glamour.
ANMELDELSE: «The Lost Symbol» er en gørrkjedelig utgave av helten fra «Da Vinci-koden»
Krise på krise
Sorkins manus har et rammeverk der flere sentrale begivenheter over noen år av hovedpersonenes liv i er lagt til tidsrommet mellom en mandag og en fredag. Vi følger forberedelsene til opptak av en ny episode av «I Love Lucy» på CBS Television Center i Los Angeles, samme uke som Lucille Ball får beskyldninger om å være kommunist rettet mot seg.
Og ikke bare det. Lucille og Desi sprekker nyheten for sine kolleger om at de venter barn nummer to, som kommer til å bli født i løpet av sesongen, slik at graviditeten må skrives inn i serien. De dresskledte sjefene og advokatene rundt dem vet ikke hva som er verst. At Lucy stemples som kommunist, eller at 1950-tallets TV-seere må forholde seg til at stjernene i landets mest populære familieserie har pult.
Samtidig får vi stadige tilbakeblikk på hvordan Lucille og Desi møtes, hvordan Lucille går fra småroller i B-filmer til stjernestatus på TV sammen med Desi, og hvordan ekteskapet slites av konstant jobbing og andre fristelser.
Gode figurer
Filmen er mest interessant som en studie av mekanismene og maktstrukturene i 1950-årenes konservative TV-bransje, og hvordan en kvinne og en kubaner likevel greier å karre seg til topps. Nicole Kidmans gode og nyanserte spill antyder at Lucille Ball har et komisk talent på et dypere nivå som ikke nødvendigvis får den anerkjennelsen hun fortjener.
Javier Bardem spiller Desi som en bestemt og uredd person som heller ikke nyter full respekt for sitt viktige bidrag, på bakgrunn av hvor han kommer fra, med Tony Hales rolle som produsent Jess Oppenheimer som den fremste motstanderen. Nina Ariandas rolle som skuespillerkollega Vivian Vance, viser hvordan hun først og fremst blir vurdert på bakgrunn av sine ytre kvaliteter.
Alltid solide J.K. Simmons spiller veteranen William Frawley med aldringsangst. Og Alia Shawkats fine birolle som Madelyn Pugh, indikerer hva det vil si å være eneste kvinne i forfatter-teamet bak en serie med en kvinnelig hovedfigur.
Alle er gode figurer med hver sin funksjon i historien. Lucille og Desi er åpenbart mest i fokus, med både kvaliteter og lyter, men deres virkelige barn, Lucie og Desi Jr., er blant filmens «executive producers», og får man til å undre på om de har «godkjent» en sannferdig fremstilling av foreldrene, eller en idyllisert versjon.
ANMELDELSE: Sesong to av «Beforeigners» er rett og slett skikkelig underholdende
Dramatikk i kulissene
Dialogen i Sorkins manus er like skarpt og morsomt skrevet som alltid, men innholdet er ikke like tidløst og relevant som da han for eksempel skrev om fremveksten av sosiale medier i David Finchers «The Social Network», eller da han speilet det politiske klimaet og nyhetsbildet i USA med «The Trial of the Chicago 7» i fjor.
«Being the Ricardos» kommenterer kanskje fortiden mer enn samtiden, men er like fullt en underholdende skildring av en av USAs største tv-suksesser. Om man ikke har et forhold til serien, kan det være vanskelig å se det geniale ved «I Love Lucy» i de gjenskapte sekvensene vi får se i filmen.
Man kan likevel forstå dramatikken i kulissene, både på det profesjonelle og personlige planet, og filmens produksjon, regi og skuespill holder god nok kvalitet til at historiefortellingen vekker interesse.
Siden Hollywood elsker filmer om seg selv, er det grunn til å tro at det kan vanke flere Oscar-nominasjoner. «Being the Ricardos» fortjener oppmerksomhet, for dette er en god og velspilt dramatisering av amerikansk tv-historie, uten å være direkte spektakulær.
