PÅ KINO 23. MARS 2022: Tilbakeskuende oppvekstfilmer badet i et nostalgisk lys kan av og til skygge for hvordan det egentlig var.
Ting kan tyde på at regissør og manusforfatter Kenneth Branagh («Henry V», «Hamlet», «Thor», «Eventyret om Askepott», «Mord på Orientekspressen») kan ha falt for fristelsen til å overdrive barndomsmagien og tone ned den alvorlige konflikten mellom protestanter og katolikker i den nordirske byen på slutten av 1960-tallet.
«Belfast» er riktignok en godt fortalt film, med et stramt og økonomisk skrevet manus, noen habile skuespillerprestasjoner og en stilistisk gjennomført – om enn litt kunstig og konstruert – tidskoloritt. Problemet er at den åpenbare trangen til å more og underholde med gamle minner minsker den dramatiske effekten og den emosjonelle slagkraften.
«Belfast» er definitivt en sympatisk og sjarmerende feelgood-film, men historien ville kanskje gjort et større inntrykk om Branagh hadde tonet ned nostalgien og hatt en mer realistisk tilnærming i sin skildring av miljøet og epoken.
ANMELDELSE: «Halo» sikter mot TV-underholdningens eliteserie
Volden eskalerer
Filmens handling foregår høsten 1969, der vi møter en familie som står ved et veiskille. Faren (Jamie Dornan) er ofte bortreist på jobb i England, mens moren (Caitriona Balfe) tar seg av sønnene Will (Lewis McAskie) og Buddy (Jude Hill) hjemme i Belfast.
Faren kommer på helgebesøk så ofte han har råd, og ser med bekymring at volden mellom byens protestanter og katolikker er i ferd med å eskalere, selv i deres egen lille gate.
Han lufter derfor ideen om at de kan flytte for å starte et nytt og tryggere liv, men kona stiller seg negativ til å forlate den eneste byen hun kjenner.
Heller ikke Will og Buddy ser lyst på tanken, for det betyr i så fall at de må forlate både skole, venner og nærmiljøet, og – ikke minst – bestemora (Judi Dench) og bestefaren (Ciarán Hinds).
Filmen starter med flotte oversiktsbilder av dagens Belfast før den på en fiffig måte går over i nydelig sorthvitt og skrur klokka 53 år tilbake. De eneste fargene man ser i resten av filmen, er når hovedfigurene går på kino og ser filmer som transporterer dem vekk fra en grå hverdag til en fargerik fantasiverden.
Det er et virkningsfullt grep, og sorthvitt er fremdeles en effektiv tidsangiver, men samtidig er det noe kunstig over omgivelsene historien foregår i. Nesten alt foregår i en ca. 80 meter lang gate, og kanskje er dette beskrivende for hvor liten ett barns verden er.
Persongalleriet rommer imidlertid også flere voksne, og man får ikke inntrykk av den store byen rundt dem, heller. Man føler at verdensbyggingen er begrenset av praktiske og økonomiske hensyn, og at alt er innspilt på et avgrenset område bak et filmstudio.
Bygningene ser ut som juksefasader, og den nøye planlagte kakofonien av syngende, dansende og skvaldrende naboer i gata gir mer inntrykk av at man ser et teaterstykke enn en film. Det er selvsagt ingenting i veien med å benytte seg av teaterkunstens virkemidler på film, men i dette tilfellet hemmer det fiksjonstroverdigheten.
ANMELDELSE: «Beskytteren» retter en harmdirrende pekefinger mot mobbing
Nydelige skuespillere
Skuespillerne er jevnt over nydelige, inkludert Judi Dench («Shakespeare in Love», «Hotell Marigold» og «M» i Daniel Craigs Bond-filmer) og Ciarán Hinds («Rome», «Muldvarpen», «Game of Thrones») i fine biroller, selv om deres hyggelige Oscar-nominasjoner trolig kan tilskrives «lang og tro tjeneste».
Av de øvrige, utmerker unge Jude Hill seg i den kanskje viktigste rollen som Buddy, som man aner ligger Branaghs hjerte nærmest.
Han viser en åpenhet, naturlighet og nysgjerrighet som gjør ham til en umiddelbar favoritt, selv om noen traumatiske hendelser i løpet av filmen tilsynelatende gjør mye mindre inntrykk på ham enn det man kunne forvente, og ser ut til å være glemt på fem minutter.
Likeledes blir den blodige feiden mellom protestanter og katolikker stort sett skildret i ganske snille og indirekte former, mens de mer alvorlige konsekvensene blir referert til i overhørte samtaler eller nyheter på TV.
ANMELDELSE: «Basic Bitch» S3 er et herlig gjensyn med bestejentene
Kanskje ønsket Kenneth Branagh å skildre en oppvekst i Belfast slik han selv husker den.
Han har definitivt laget en fin film med flere gode observasjoner av en ung gutts barndomsdrømmer, gryende interesse for jenter, forhold til foreldre og besteforeldre, og hans prosessering av alt som skjer i den lille verden han beveger seg rundt i.
Samtidig føles filmen litt for snill og sentimental, med tanke på de omkringliggende begivenhetenes alvorlighetsgrad.
«Belfast» gir kanskje ikke publikum den helt store innsikten i konflikten som plaget byen i 1969 og i tiårene som fulgte, men den har hjertet på rett plass og Kenneth Branaghs teft som historieforteller i full sving.
(Filmen er nominert til hele 7 Oscar-priser i kategoriene beste film, regi, manus, mannlige og kvinnelige birolle, lyd og sang.)
