PÅ PRIME VIDEO 18. MARS 2022: Den britiske regissøren Adrian Lyne har lyktes med å provosere med skildringer av eksplosiv lidenskap tidligere, både i 1980-talls-filmene «Nine ½ Weeks» og «Farlig begjær», samt i «Uanstendig forslag» fra 1993.
81-åringen navigerer i samme farvann i «Deep Water», som «bare» er hans niende film på 42 år og hans første siden «Unfaithful» fra 2002.
Den er pent produsert og har attraktive figurer spilt av Ben Affleck og Ana de Armas. Den har også en mystisk gåte som dessverre avsløres altfor tidlig og en historie som koker litt for lenge på lav varme.
Man kan forstå hvorfor «Deep Water» aldri fant veien til kinosalene, men i stedet slippes rett på strømming. Det er kanskje rett plass for en enkel, halv-erotisk thriller av typen som var gangbar vare på 1980- og 90-tallet, men som virker en smule utdatert nå.
ANMELDELSE: Pixar-filmen «Rød» forteller morsomt og medrivende om mensen og pubertet
Fasaden slår sprekker
Filmens introduksjon gjør det klart at parforholdet mellom Vic (Ben Affleck) og Melinda (Ana de Armas) er betent og ukonvensjonelt. De er velstående og bor med datteren Trixie (Gracie Jenkins) i et flott hus i New Orleans, men fasaden er i ferd med å slå sprekker.
Melinda har det med å innlede svært nære vennskap til yngre, kjekke menn, noe Vic tilsynelatende aksepterer for å unngå skilsmisse, til deres venners økende bekymring.
Når han forteller hennes nye erobring, Joel (Brendan Miller), at han faktisk myrdet konas forrige venn, som er meldt savnet, avfeies det som en makaber spøk. Det etterlater likevel en mistanke om at Vic kanskje har større problemer med Melindas omgang med andre menn enn det han gir uttrykk for.
Delvis spennende og engasjerende
Filmens fremste styrke er denne usikkerheten rundt Vics egentlige følelser. Er han virkelig så overbærende, eller skjuler han et farlig raseri? Innleder Melinda disse forholdene fordi Vic ikke kan fylle hennes behov, eller for å trigge reaksjoner som bekrefter hans kjærlighet til henne?
Disse spørsmålene ligger hele tiden og vaker i bakgrunnen, og gjør «Deep Water» delvis spennende og engasjerende. Det tar nok litt vel lang tid før spenningskurven stiger, og når den gjør det, går den aldri helt til topps.
Litt av problemet er at mystikken forsvinner på grunn av en flashback-sekvens cirka halvveis, som fjerner enhver tvil om hva som egentlig har skjedd. Derfra og ut spiller filmen med åpne kort, men det gjør at den påfølgende dramatikken ikke har like stor slagkraft.
ANMELDELSE: «Bad Vegan: Fame. Fraud. Fugitives.» er en helsprø historie i en helt ordinær dokumentar
Spiller på rutinen
Selv om dette er hans første film på 20 år, viser Adrian Lyne at han ikke har glemt sine gamle kunster. «Deep Water» har en viss temperatur, fremdrift og nerve, til tross for at Ben Affleck brenner på sparebluss i en litt kjedelig rolle, der han virker å nøye seg med å spille på rutinen. Ana de Armas gjør heldigvis en mer flammende innsats som en litt uberegnelig femme fatale.
Noen innslag av lidenskap er nesten merkelig blekt og påkledd regissert av mannen bak «Nine ½ Weeks», men det er likevel en viss ladet kjemi mellom hovedfigurene. Den desidert skjønneste i persongalleriet, er datteren Trixie. Lille Gracie Jenkins gjør en utrolig sjarmerende barnerolle som jeg skulle ønske tilhørte en bedre film.
Andre bifigurer, spilt av blant andre Tracy Letts, Kristen Connolly og Lil Rel Howery, blir hengende i løse lufta med uklare funksjoner. Enda verre er det at noen avsløringer i filmens siste del avhenger av handlinger det kan være vanskelig å tro på (og hva er egentlig greia med Vics snegleoppdrett i garasjen?).
Manusforfatterne Zach Helm («Stranger Than Fiction») og Sam Levinson («Euphoria») har tatt utgangspunkt i Patricia Highsmiths kjente roman fra 1957, men endret deler av forløpet, og ikke alle forandringene er til det bedre. Jeg skulle ønske jeg kunne være mer positivt innstilt til Adrian Lynes kanskje siste film, men «Deep Water» blir aldri mer enn middels god.
