PÅ NETFLIX 11. MARS 2022: Ryan Reynolds er ofte fornøyelig i sine uforpliktende underholdningsfilmer, men av og til kan de bli litt for enkle og pregløse. Det er tilfellet med «The Adam Project», som åpenbart har klassikere som «E.T.» og «Tilbake til fremtiden» blant inspirasjonskildene.
Regissør Shawn Levy er imidlertid verken en Steven Spielberg eller en Robert Zemeckis, og utnytter ikke potensialet som faktisk ligger i filmens utgangspunkt.
«The Adam Project» kunne ha utforsket temaer som bearbeidelse av sorg og savn, livets veivalg og forholdet mellom foreldre og barn, men velger stort sett å tøyse det vekk, slik at ingenting egentlig betyr noe, selv når filmen faktisk forsøker å klimpre på hjertestrengene våre.
Den har noen brukbare sekvenser med eventyrlig sci-fi-action, men forspiller sine muligheter til å være noe mer, og ender opp som en ganske blek kopi av bedre filmer.
ANMELDELSE: «Red Rocket» er en kanonfilm med røff humor og drøye beskrivelser
Møter seg selv som barn
Reynolds spiller piloten Adam Reed, som i 2050 reiser tilbake i tid og krasjlander utenfor sitt eget barndomshjem i 2022, fire år senere enn planlagt. For å komme seg helt til 2018 må han ha hjelp av den eneste som kan omgå fartøyets DNA-sperre, nemlig seg selv som barn.
Den 12 år gamle Adam (Walker Scobell) og moren Ellie (Jennifer Garner) er fremdeles i sorg etter at faren/ektemannen Louis (Mark Ruffalo) døde i en bilulykke, ett og et halvt år tidligere.
Nå kan den voksne Adam fortelle den unge Adam at oppfinnelsen som faren og kollegaen Maya (Catherine Keener) utviklet, med kodenavn «The Adam Project», er selve grunnlaget for fremtidens tidsreiser.
Selv er han på leting etter sin pilotkjæreste Laura (Zoe Saldana), som forsvant på mystisk vis under et tidshopp.
Svekker følelsen av undring og fantasi
Det hele starter med en futuristisk action-sekvens satt til toner av The Spencer Davis Groups spretne 1966-hit «Gimme Some Lovin’», som umiddelbart signaliserer filmens intensjoner: Her skal det underholdes maksimalt med minimalt alvor.
Senere får vi en fin introduksjon av Adam og hans mor i 2022, der mye speiler «E.T.», både det litt anspente forholdet mellom dem, fraværet av en mann i huset, Adams skoleproblemer, lommelyktleting i skogen og funnet av en ny «venn» i hageskuret.
De tonale problemene oppstår når den voksne Adam oppfører seg som om møtet med sitt yngre jeg og sitt eget barndomshjem er en dagligdags og nesten irritabel hendelse. Her satser Shawn Levy og Ryan Reynolds utelukkende på den opplagte komikken, men det svekker følelsen av undring og fantasi når situasjonens betydning ikke vedkjennes.
Det gjør at det ikke fungerer så godt når de senere forsøker å formidle store følelser, som når den voksne Adam slår av en prat med sin egen mor i beste «Tilbake til fremtiden»-stil. Da er det allerede satt en standard som hindrer hjertesmerten i å oppnå full uttelling.
ANMELDELSE: «Alle hater Johan» er en snurrig og underfundig bygdekomedie
Enkel og likegyldig sofaunderholdning
«The Adam Project» skårer bedre på hovedfigurenes sjarmerende samspill, der Reynolds vittigheter ofte matches av unge Walker Scobells komiske timing, og vekker av og til vekker visse assosiasjoner til Tom Hanks-filmen «Big».
Jennifer Garner, Mark Ruffalo og Zoe Saldana har imidlertid lite å spille på, og leverer rutinemessige og forglemmelige rolleprestasjoner. Spesielt Saldanas figur blir kraftig undersolgt, som når hun sier at hun har forberedt seg mot et angrep i årevis, og så viser det seg at den langvarige planlegginga betyr at hun har plantet én eneste mine.
Filmen har noen velgjorte actionscener, både når det gjelder flyging, bilkjøring og nærkamper, men skalaen virker å være lagt flere hakk lavere enn i Reynolds og Levys forrige samarbeidsprosjekt, den langt bedre «Free Guy» (2021).
«The Adam Project» er pent produsert, har en jevn fremdrift og vil kunne fungere greit hvis man bare har behov for enkel og likegyldig sofaunderholdning. Man skal heller ikke kimse av Ryan Reynolds stjernefaktor, som kan gjøre det meste severdig, men her hadde det likevel gjort seg med en bedre balanse mellom det morsomme, det alvorlige og det eventyrlige.
