«Everything Everywhere All at Once» ble den suverent mestvinnende filmen under årets Oscar-utdeling. Den mottok priser for mannlige birolle, kvinnelige birolle, originalmanus, klipp, regi, kvinnelige hovedrolle og beste film. Her er Filmpolitiets anmeldelse fra Norgespremieren i mai i fjor:
«Everything Everywhere All at Once» er en herlig rar kombinasjon av friske fortellergrep, festlige slagsmål og store spørsmål – holdt sammen av et vemodig og gripende familiedrama.
Tittelen er beskrivende. Dette er en leken, overdådig og kreativt fullstappet sjangerblanding. Og det nikkes høflig, humørfylt og hyppig til en rekke popkulturelle referanser.
Vi får blant annet litt «The Matrix», litt «Rick and Morty», litt MCU, litt «Ratatouille» og masse smadreglad kampsport.
I front skinner Michelle Yeoh («Snikende tiger, skjult drage») i en knallsterk hovedrolle. Og regissørene Daniel Kwan og Daniel Scheinert («Swiss Army Man») har skapt et rikt og visuelt fengende univers som, til tross for en frisk filmatisk turbulens, skifter sømløst mellom intime ansiktsbilder, stemningsfulle dialogscener, elegante utsnitt, spenstig slapstick og fargerikt fjas.
Hva om vi hadde valgt annerledes?
Filmen starter med en velspilt stressymfoni av store og små hverdagsbekymringer.
Evelyn Quan Wang (Michelle Yeoh) kjenner at livets utfordringer tårner seg opp. Vaskeriet hun og familien driver er i økonomisk trøbbel. Hennes dømmende far har kommet fra Kina for å bo hos familien. Datteren Joy (Stephanie Hsu) føler seg ikke sett av sin mor. Og den milde ektemannen Waymond (Ke Huy Quan) har noe han må fortelle sin kone.
ANMELDELSE: «Tár» – Cate Blanchett spiller mesterlig i en rik og kompleks hovedrolle
Men så, mens hun sitter hos skatteetaten, og får huden full fra saksbehandler Deirdre (Jamie Lee Curtis), dukker det opp en person fra et parallelt univers. Personen advarer om en stor fare for alle multiversene, og at Evelyn er den eneste som kan bekjempe trusselen.
I denne filmen er reglene slik at det oppstår nye univers gjennom valgene vi mennesker tar. Og filosoferingen rundt hva livene våre kunne ha blitt hvis vi hadde tatt andre avgjørelser, er universell og lett for alle å kjenne seg igjen i. Men Evelyns historie blir samtidig en helt unik familiefortelling som oppleves ekte og full av innsikt i et liv hvor hun brøt med familien i Kina for å flytte til USA sammen med sitt livs kjærlighet.
Gjennom Evelyns komplekse historie, hennes veivalg og familiens sår, får manuset all kraften det trenger for å holde oss grepet i de nære konfliktene – selv når det blir riktig så metafysisk tullete.
Og selv om filmen også dundrer løs med de store spørsmål, rundt meningen med livet og nihilismens forlokkende skuldertrekk, så ligger hele tiden de rørende familieoppgjørene og pulserer under overflaten.
Michelle Yeoh med en gnistrende god hovedrolle
Michelle Yeoh leverer stor skuespillerkunst i hovedrollen. Hun bærer Evelyns vesen og væremåte med humor, snert, frustrasjon, sorg og et bankende hjerte. Hun skaper et helstøpt menneske det lett å få empati med, og som gjør at det vibrerer sårt i møtene mellom de ulike versjonene av Evelyns mulige liv.
ANMELDELSE: «Scream VI» har smarte sjangerstikk med brutale blodigheter
Yeoh er også suveren i det actionscenene tar seg opp, og både kung-fu-triks, grove voldsutskeielser og deilig teit underbuksehumor spilles ut med presisjon og velkoreografert lekenhet.
Filmens stjerne er omgitt av en rekke andre nydelige skuespillerprestasjoner. Ke Huy Quan («Indiana Jones and the Temple of Doom») sjarmerer med sin fomlete konfliktskyhet. Stephanie Hsu («The Marvelous Mrs. Maisel») er full av kul karisma. Veteran James Hong («Big Trouble in Little China») får spille ut et bredt register av bestefarsroller. Og Jamie Lee Curtis får leke seg som komiker. Til sammen et herlig sammenskrudd rollegalleri som mestrer de stadige stilskiftene med bravur.
«Everything Everywhere All at Once» er en film som vil mer enn å bare underholde. Selv om Russo-brødrene («Avengers: Endgame») står som produsenter, er det en personlig kunstfilm inne i dette actionkomediedramaet. En film som tør å være smalere, dristigere, mer spesifikk og mer nysgjerrig enn de mer publikumsdrevne blockbusterne med multivers, superskurker og spektakulære slagsmål. Og som tør å dra på skikkelig, selv om ikke alle elementene blir like fullkomne.
ANMELDELSE: «Saint Omer» blottlegger ukomfortabel samfunnskritikk
Resultatet er et bugnende dessertbord av en film som til tider truer med å sprekke av alt som dyttes inn på en gang. Dette er nok ikke en film for alle, men den treffer vår kaotiske tidsånd godt. Og vi som er disponert får en kinoopplevelse som gir så mange vakre øyeblikk, så mange rom til ettertanke, så mange visuelle attraksjoner og så mye filmnerdete snadder.
Jeg digger denne filmen. Og jeg lar meg begeistre stort av en energi og en fortellerglede som lar et hjertesårt familiedrama sprudle i en absurd, gladvoldelig og morsom «sci-fi»-drakt på det store lerret.
