Filmfestivalen i Cannes: Regissør Michel Hazanavicius har vært i Cannes med en film om å lage film før.
«The Artist» handlet om en filmstjerne på tampen av stumfilmæraen i Hollywood, og var nominert til Gullpalmen i 2011 (og vant senere fem Oscar-priser, for beste film, regi, skuespiller, kostymer og musikk).
Nå har Hazanavicius fått æren av å åpne Cannes-festivalen – utenfor konkurransen – med en film om et hardtarbeidende team av entusiaster som forsøker å spille inn en zombiefilm i én tagning, og lykkes heller dårlig med det.
«Final Cut» vil kanskje ikke huskes som en spesielt minneverdig Cannes-åpner, men er like fullt en morsom kjærlighetserklæring til alle som satser alt på å lage sjangerfilm uten midler, men med store mengder pågangsmot og skapervilje.
LES: Her er de 10 mest spennende Cannes-filmene
Film i filmen
Filmen er basert på den japanske komisuksessen «One Cut of the Dead» (2017), som jeg dessverre ikke har sett. Det er vanskelig å vite hvordan det ville ha påvirket denne anmeldelsen om jeg hadde gjort det. Hazanavicius skal i hvert fall holde seg forholdsvis tett på originalen, men med noen egne vrier.
Når den starter, befinner vi oss plutselig midt i en merkelig historie om et filmteam som forsøker å lage en lavbudsjetts zombiefilm i noe som ser ut som et nedlagt, forfallent og delvis nedgrodd kontorbygg.
De får store problemer når de faktisk angripes av ekte zombier, men man forstår raskt at det man ser i realiteten er en film i filmen. Mange av scenene er merkelig lange og virker improviserte, samt at alle de franske skuespillerne av en eller annen grunn har japanske navn.
Senere skrus tiden noen måneder tilbake, og vi får fortalt forhistorien til hele prosjektet, de merkelige forutsetningene som ligger til grunn og hvordan det hele kunne gå så hysterisk galt under innspillingen.
ANMELDELSE: «The Lincoln Lawyer» er underholdende advokatkrim fra David E. Kelley
Katastrofer i kulissene
Den første akten viser hele sluttproduktet, med flere blodige og humreverdige sjangerpek og scener der ting åpenbart ikke går som de skal.
Den litt tregere andreakten viser hvordan regissøren Rémi (Romain Duris) og hans kone (og tidligere skuespiller) Nadia (Bérénice Bejo) blir involvert i prosjektet, samler et broket team og forbereder seg til innspillingen.
Siste del av filmen viser katastrofene som inntrer i kulissene midt i den lange tagningen, som av visse årsaker ikke kan avbrytes, og det er her «Final Cut» er på sitt morsomste. Det har trolig aldri vært mer spy, promp og blodsprut i en Cannes-film.
Her utviser figurene kreativ problemløsing på høyt gir under svært kompliserte omstendigheter, og om det ikke nødvendigvis gir et fantastisk resultat, må man bare applaudere innsatsen.
ANMELDELSE: «Eiffel» med Romain Duris – ja, han spiller hovedrollen her, også!
Betimelig hyllest
I tillegg til Duris og Bejo (som fikk sitt gjennombrudd i «The Artist») spiller Finnegan Oldfield («Gagarine») og Matilda Lutz («Rings») morsomme roller som skuespillere som ikke nødvendigvis forstår hva de egentlig er med på.
(Lutz har for øvrig god erfaring fra et blodig filmsett, hun spilte nemlig hovedrollen i Coralie Fargeats ekstreme «Revenge» i 2017).
«Final Cut» kunne gjerne ha skrudd opp hastigheten på den midtre delen, samt gått enda lenger inn i den blodige galskapen i siste akt, for humoren holder ikke hele veien til rulleteksten.
Det føles likevel betimelig, nå som filmbransjen er i ferd med å komme seg på beina igjen etter pandemien, at Cannes-festivalen gir plass til en hyllest til filmskaperne som ikke nødvendigvis har Gullpalmen i sikte, men som like fullt skrider til verket med et brennende hjerte for film.
Regissørfigurens arbeidsmotto i filmen er «kjapt, billig og ordentlig», og det kan også være tre greie ord å bruke om «Final Cut».
(Det er foreløpig ikke kjent om «Final Cut» får kinodistribusjon i Norge)
