PÅ NETFLIX FRA 27. MAI: Det er mye stemningsfull underholdning, nerdete humor, kul verdensbygging, godt TV-selskap og noen veldig spennende avsløringer i denne fjerde sesongen av «Stranger Things», men det er også en god del generisk fyllmasse.
Og det er en litt rotete sesonginndeling denne gangen. Sesong 4 starter med disse sju episodene, og avsluttes 1. juli med to spillefilmlange episoder.
På sitt beste kiler denne første delen herlig i fanteorimusklaturen, og den ender i et klimaks som virkelig gjør at jeg gleder meg stort til å se den kommende avslutningen på sommerens store 80-talls eventyr.
Men dette er også sju lange episoder hvor jeg rekker å kjede meg underveis. Duffer-brødrene gaper litt for bredt i det de prøver å flette sammen plottråder om spøkelseshus, agentspenning, fengselsliv i Sovjetunionen, high school drama i Hawkins, en «road trip», Elevens bakgrunnshistorie og et nytt og mektig monster.
Dette er stort sett fengende historiebiter i seg selv, men flere av handlingstrådene blir tværet kraftig ut for å holdes levende hele veien til finalen. Resultatet er en omstendelig fortellerrytme, et par uinteressante sidespor og langdryge episoder på jevnt over 70 minutter.
ANMELDELSE: Stranger Things S01 – Sår og kul retrofest
Et nytt monster fra The Upside Down
Året er 1986, det er vårferie og Eleven (Millie Bobby Brown), Will (Noah Schnapp), Dustin (Gaten Matarazzo), Lucas (Caleb McLaughlin), Max (Sadie Sink) og Mike (Finn Wolfhard) er nå alle High School-elever – noe som byr på ulike utfordringer og ulike prioriteringer.
Starten av handlingen er, i god tenåringsfilmånd, knyttet rundt våre venners nye hverdag, og hvordan de takler gamle traumer og nye bekjentskaper. Men da elever på Hawkins High School begynner å dø på grusomste vis, så kommer det overnaturlige raskt på banen.
Det er et nytt monster i byen. Og både lokale tøffinger, militæret og våre favorittnerder har ulike teorier om hvem som står bak og hvordan det kan stoppes.
Det skjer også ting i Sovjetunionen, i et hemmelig vitenskapsanlegg og i et gammelt hus som har vært forlatt siden et trippeldrap på 50-tallet.
ANMELDELSE: Top Gun: Maverick – En luftig adrenalinfest av de sjeldne
Går tilbake til røttene
Jeg synes ikke manuset er særlig godt strukturert i denne sesongen. Jeg synes Sovjet-plottet er en skuffelse. Og selv om de stadige handlingsskiftene har flere visuelt elegante overganger, så forstyrres fortellerflyten og innlevelsen av de repetitive bruddene.
Men når jeg ser tilbake på denne sesongen, så liker jeg veldig godt hovedhistoriene som blir fortalt og skrekkfilmtematikken som utforskes.
Jeg setter stor pris på at sesong 4 går tilbake til røttene. Jeg synes det er spennende at vi får vite mer om hva The Upside Down egentlig er, om hvorfor det stadig kommer nye trusler derfra og om Elevens bakgrunnshistorie. Og jeg liker at serien går mørkere og skumlere til verks i en litt mer grøsserinspirert sesong.
Selv om denne sesongen nok en gang gjentar en del av signaturtrekkene med «Stranger Things» grunnfabel, så er det mer nysgjerrighet og dybde i denne runden. Og fansen blir belønnet med sammenhenger, forklaringer og nye spennende spørsmål.
Etter to sesonger hvor Duffer-brødrene ikke helt har utnyttet serieuniversets potensial som gripende fantasy og grublegod science fiction, er det svært tilfredsstillende at de vender blikket mot hva og hvorfor, og tar oss tilbake til førstesesongens magekriblende eventyrfølelse.
ANMELDELSE: Everything Everywhere All at Once – et bugnende dessertbord av en film
Leverer som lekker 80-tallsnostalgi
Den visuelle stilen, med stemningsfull bruk av partikler og lys, reklamefilmvennlige nostalgimotiver og presise sjangerfremføringer, lar igjen «Stranger Things» bygge et lekent og innbydende 80-tall i TV-ruta. Og serien er igjen stappfull av referanser og lån fra tiårets produkter, filmer, musikk og aktiviteter.
Her er balansen mellom hule kopier, morsomme pastisjer og meningsfylte hyllester noe ujevn. Det er en del lat skriving av biroller, simple klisjeer og overtydelig aproposmusikk. Og serien prøver til tider litt for hardt å være alt som er kult med 80-tallet.
ANMELDELSE: Star Trek: Strange New Worlds – Spennende gjensyn med en god sci-fi-venn
Men det er også mye som treffer og svinger skikkelig godt. Monsteret er bygd, med fysiske spesialeffekter, etter god B-filmmal. Sesongens nye rebell, Eddie (Joseph Quinn), er en helstøpt outsider. Og referanser til «Carrie», «It» og «A Nightmare on Elm Street» nikker medvitende til et filmvant publikum, samtidig som de lånte elementene får ny og egen mening i måten de brukes på i serieuniverset.
Og enkelte steder brukes også popmusikken på forbilledlig vis til å gi dybde og kraft til historien. Spesielt Kate Bush-låten «Running Up That Hill» får en sentral plass i handlingen, og er med å gi episode fire et suverent klimaks.
Det er slike øyeblikk, sammen med noen saftige avsløringer og en heidundrende finaleepisode, som virkelig løfter sesong 4, og sørger for at «Stranger Things» fremdeles begeistrer med engasjerende mysterier, emosjonell kraft og popkulturell bravur.
«Stranger Things» sesong 4, del 1 har premiere på Netflix 27. mai. Anmeldelsen er basert på alle 7 episodene i del 1. Del 2 kommer på Netflix 1. juli.
