PÅ KINO FRA 26. JUNI: «The Black Phone» er en velspilt, stilsikker og effektiv sjangerfilm som blander seriemorderjakt, guffen kjellerskrekk, high school-sjangerens outsidermotiv og det overnaturlige.
Det oser tapt amerikansk småbyuskkyld ala Stephen King over historien, hvor en maskert seriemorder kidnapper barn og etterlater svarte ballonger på åstedet.
Og regissør Scott Derrickson («Sinister») bygger et sent 70-tall som i musikk, rollefigurer og estetikk blir et umiddelbart velkjent og fengende bakteppe for denne underholdningsfokuserte kidnappingsthrilleren.
Sort humor, flere artige rollefigurer og to meget gode og kule skuespillerprestasjoner fra de unge hovedrolleinnehaverne Mason Thames og Madeleine McGraw sørger for å løfte et på papiret ganske ordinært sjangerplott.
Og i andre enden sørger Ethan Hawke for at ondskapen blir passe uhyggelig bak noen deilig ekle masker.
ANMELDELSE: Lightyear – Morsomt og energisk romeventyr
Skrekkelig god Ethan Hawke
Året er 1978 og det gløgge og sjarmerende søskenparet Finney (Mason Thames) og Gwen (Madeleine McGraw) har det tøft på hjemmebane. De har mistet sin mor, og faren har i sin sorg blitt et alkoholisert monster de må vokte seg for.
På dette såre og vemodige bakteppet spilles det ut en intens kidnappingshistorie, hvor en mystisk svart telefon har en sentral plass
Filmens store skurk, The Grabber, får ikke særlig til bakgrunnshistorie, og vi går ikke ordentlig i dybden på ondskapen. Men i Ethan Hawkes lekne og skrekkelig gode fremføring blir han likevel en minneverdig ekling.
Spesielt det finstemte samspillet mellom Hawkes mimikk, og maskenes uttrykksfulle overdrivelser utnyttes godt. Og fotograf Brett Jutkiewicz klarer flere ganger å fange overganger mellom maske og menneske på en måte som gjør at det kryper frydefullt guffent nedover ryggen på meg.
ANMELDELSE: Stranger Things S4 – Tilbake til røttene
Det er likevel de to unge hovedrolleinnehaverne som fortjener de største blomsterbukettene i denne filmen.
Madeleine McGraw er et funn som den veslevoksne, vittige og omsorgsfulle lillesøsteren Gwen. Hun spiller en hjertevarm og sår rollefigur med stor overbevisning og bøttevis av sjarm.
Og Mason Thames mestrer med bravur den anselige tiden han bærer filmen alene med kamera. Finneys egenrådighet, hans utholdenhet og hans «MacGyverske» løsningsorientering spilles ut på en måte som løfter filmens oppgjør på flere plan.
ANMELDELSE: Top Gun: Maverick – En luftig adrenalinfest av de sjeldne
Bruker flere av Stephen Kings signaturtrekk
«The Black Phone» er ikke en veldig skummel film, og den har ikke nok grøss og «jumpscares» til å tilfredsstille som ren skrekkfilm for grøsserfansen.
Men den har likevel stemninger, humør og velkomponerte motiver nok til å begeistre i kinomørket. Og det skyldes i stor grad at filmskaperne Scott Derrickson og C. Robert Cargill blander egen stilsikkerhet med velprøvde ingredienser fra gamle videofavoritter.
Historien har mange av de elementene forfatter Stephen King har gjort til sine kjennetegn. Her er det gyselige masker, ballonger, bakenforliggende traumer og barn som forsvinner. Og den amerikanske småbyen er igjen et sted hvor både rå brutalitet og ondskap lurker bak en tilsynelatende idyllisk fasade.
Og det er ikke så rart at filmen har et godt grep rundt disse elementene. Manuset er basert på en novelle av Joseph Hillström King, som er sønnen til den amerikanske skrekkmesteren.
ANMELDELSE: The Responder – Ingen turistreklame for Liverpool
I tillegg til de velkjente skrekkingrediensene, så har «The Black Phone» sterke innslag av krim noir, high school-konflikter og sårt familiedrama.
Det gir litt dybde til rollefigurenes kamper. Det gir næring til de overnaturlige grepene. Og det gir et driv til etterforskningen – hvor flere jobber parallelt med å finne ut av hvem «The Grabber» er.
Det er også et kledelig røft og lett romantisert sent 70-tall som males ut i kulissene her. Det spilles baseball, det sykles og bøller får bank i skolegården. Og «Dazed and Confused», Bruce Lee-filmer og «The Texas Chainsaw Masacre» er med som sentrale referanser.
Det er jo ikke veldig ulikt måten «Stranger Things» (som er satt kun 5 år senere) bygger sitt stemningsfulle 80-tall på, men det er kvassere kanter, en dystrere grunntone og svakere reklamelys i denne nostalgitåka.
«The Black Phone» har kinopremiere fredag 24. juni.
