PÅ KINO 2. SEPTEMBER: Regissør Knut Bohwims Olsenbanden-filmer med Arve Opsahl, Sverre Holm og Carsten Byhring var kanskje ikke kvalitetsmessige mesterverk, men like fullt lystige folkekomedier som traff et bredt publikum på 1970-tallet og 80-tallet (den første kom i 1969, den siste – uten Carsten Byhring – i 1999).
Regissør Hallvard Bræins nye versjon med Anders Baasmo, John Carew og Elias Holmen Sørensen, fører Egon, Benny og Kjell inn i det 21. århundre uten å endre for mye på den gamle oppskrifta.
Resultatet er enkel underholdning for massene, slett ikke uten sjarm og humor, men den har ikke større lattermuskler enn sine forgjengere. På sine premisser innfrir «Olsenbanden: Siste skrik!» det man måtte ha av middels forventninger.
ANMELDELSE: «Nede» er posttraumatisk galgenhumor
Følger den samme strukturen
Rutinerte Karsten Fullus manus følger mer eller mindre den samme strukturen som de gamle gjorde. Egon Olsen (Anders Baasmo) blir arrestert etter et mislykket prolog-brekk, slipper så ut av Botsfengselet til toner av Bent Fabricius Bjerres kjente og kjære kjenningsmelodi, og blir møtt på utsiden av sine kumpaner Benny Fransen (John Carew) og Kjell Jensen (Elias Holmen Sørensen).
Samt følget til hovedstadens krimdronning, Bøtta, som kommer tilbake senere i historien (kostelig spilt av Lisa Tønne).
Hjemme hos Kjell venter en ny, spenstig og fargerik Valborg (Charlotte Frogner), og det viser seg at de ikke lenger har en sønn som heter Basse, men ei ung datter som heter Bassa (Stella Werdenhoff). Deres håp, drømmer og motiver er fremdeles de samme, nemlig å bli steinrike på et nytt brekk, «taima og tilrettelagt» av mesterhjernen Egon Olsen.
Denne gangen er målet de tre Skrik-maleriene på det nye Munchmuseet i Bjørvika, som bevoktes av deres gamle nemesis, kriminalbetjent Hermansen (Vidar Magnussen). Dette er altså en klassisk ransfilm, akkurat som de gamle filmene, men med et moderne uttrykk som gjør trekløveret i sentrum ekstra sjarmerende i all sin ubehjelpelighet.
Vandrende anakronismer
Olsenbanden snakker, kler og ter seg omtrent som sine 70-talls-forgjengere, men ganske snart blir det klart at ikke alt er ved det gamle. Denne versjonen av dem befinner seg i vår egen tid, og alle er de vandrende anakronismer i et 2022-Oslo som ser ganske annerledes ut enn da Knut Bohwim lagde film.
Både Baasmo, Carew og Holm Sørensen har åpenbart studert Opsahl, Holm og Byhrings Egon, Benny og Kjell, og videreført visse karakteristikker som gjør dem lett gjenkjennelige. Spesielt Anders Baasmo briljerer med Egons utseende, fakter og tonefall på en måte som Arve Opsahl sikkert ville bifalt.
Likeså ser man at Vidar Magnussens løpestil må ha vært inspirert av Sverre Wilbergs steg som Hermansen i de gamle filmene. Noen andre pek til de gamle filmene finnes også, for eksempel en liten referanse til Harald Heide-Steens Dynamitt-Harry og en knøttliten «cameo» av Kari Simonsen, som spilte Bodil i «Olsen-banden og Dynamitt-Harry» i 1970.
ANMELDELSE: «Si ingenting» er en frisk og underholdende musikkdokumentar om Kamelen
Mild og ufarlig humor
Regissør Hallvard Bræin har hatt suksess med sine tre «Børning»-filmer, og kan komme til å treffe folkedypet igjen med «Olsenbanden – Siste skrik!».
Filmen får riktignok rød strek i margen for plagsomt tydelig produktplassering og noen sekvenser som strengt tatt kunne ha vært løst sprekere, som den litt pinglete prologen før forteksten.
Humoren er mild og ufarlig inntil det naive, og ikke særlig egnet til å vekke de store latterbrølene. På den annen side humrer man av enkle replikker og mores av kontrastene mellom de særegne gamlis-figurene og nåtids-Oslo, som når de fyker av gårde mot Munchmuseet på elsparkesykler.
Det er også noe befriende over å se en komedie som ikke tar seg selv seriøst, men seiler på godlynt sjarm. Og i fortreffelige Anders Baasmo har vi en Egon Olsen for de neste 30-40 årene – om han skulle være interessert.
