PÅ KINO 3. MARS 2023: Brendan Fraser var en av Hollywoods heteste stjerner da «Mumien»-filmene hadde suksess rundt årtusenskiftet.
Siden har det vært relativt stille rundt ham, men nå har regissør Darren Aronofsky hentet ham frem fra glemselen, på samme måte som han gjorde med Mickey Rourke i «The Wrestler» (2008).
ANMELDELSE: «Formula 1: Drive to Survive» er mer «Top Gun» enn en dokumentar
Fraser takker for tilliten ved å gjøre sitt livs rolle, og det er ikke usannsynlig at han kan vinne en Oscar for den (filmen er også nominert for Hong Chaus kvinnelige birolle og Adrien Morot, Judy Chin og Anne Marie Bradleys hår/makeup).
«The Whale» er basert på et kritikerrost teaterstykke av Samuel D. Hunter, som også har skrevet manuset til filmen, og dens opphav er tydelig i stil, estetikk og fortellerteknikk.
Jeg hadde ærlig talt håpet og trodd at Aronofsky, den visjonære regissøren bak «Pi», «Rekviem for en drøm», «The Wrestler» og «Black Swan», skulle lage noe mer spennende enn «bare» filmet teater, men han har muligens filmatisert stykket med litt for stor respekt for den opprinnelige historien.
ANMELDELSE: «Tina & Bettina 2: The Comeback» er ingen god film
Med Frasers forrykende skuespill – og maskørenes mesterlige effekter – er «The Whale» likevel en film det er umulig å gå uberørt fra.
Vil gjenforenes med datteren
Fraser er nesten ugjenkjennelig som den ekstremt overvektige Charlie, en engelsklærer som bor alene i leiligheten sin og holder online-kurs for studenter med sitt eget laptop-kamera avslått (han skylder på teknisk feil).
Hans eneste reelle kontakt med omverden, er Liz (Hong Chau), som stadig kommer innom for å hjelpe den lite mobile Charlie med det grunnleggende av mat og stell. Når det blir åpenbart at helsa hans er i kraftig forverring, tar Charlie kontakt med sin 16 år gamle datter Ellie (Sadie Sink), som han ikke har sett på mange år.
Gjenforeningen blir imidlertid alt annet enn hjertelig, da Ellie har bygd opp et stort raseri overfor faren som forlot henne da hun var 8. Hvorfor han gjorde det, hvorfor Liz har et så nært forhold til ham, og om det er mulig å finne en forsoning mellom far og datter, er svar som filmen forsøker å gi.
Fraser er fenomenal
Filmen er nydelig fotografert av Matthew Libatique i et smalt format (kanskje «Academy ratio», 1.37:1), et valg som både forsterker inntrykket av hvor stor hovedpersonen er, og hvor lite handlingsrom han har, praktisk talt innesperret i den lille leiligheten.
ANMELDELSE: «Den siste filmen» er rørende, engasjerende og veldig god
Brendan Frasers innsats foran kamera er intet mindre enn fenomenal. Kanskje er det fordi man husker ham som kjekk actionhelt for 20 år siden at det gjør ekstra inntrykk å se ham spille en mann i totalt forfall, både fysisk og psykisk.
Kroppen er enorm, matfråtsingen er frastøtende, men i øynene hans, ett av Frasers beste verktøy, ser vi fremdeles tidvise glimt av gnist, humor og livslyst.
Charlie fremstår som en snill, smart og medfølende mann som kunne ha utgjort en forskjell i verden, men han er bokstavelig talt tynget av selvhat og resignasjon, av årsaker som gradvis avdekkes. Det gjør det desto mer emosjonelt å se ham forsøke å gjenopprette kontakten med en datter som så åpenbart har lagt ham for hat.
Sadie Sink (Max i «Stranger Things») er også imponerende som en intens 16-åring med infame innfall, et uforutsigbart temperament og et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall rundt seg.
Forsøker å vri tårene ut av publikum
Jeg har ennå ikke nevnt ytterligere to figurer i ensemblet. Thomas (Ty Simpkins) er en ung mann fra kirken New Life, som stadig kommer innom, fordi han tror Gud har sendt ham dit for å redde Charlie. Han får også jevnlige leveranser av pizzabudet Dan (Sathya Sridharan), som viser en heller lite sannsynlig personlig interesse for kundens ve og vel.
Det er noe kunstig over deres funksjoner i historien, men det skal vise seg at alle involverte (unntatt pizzabudet) søker forsoning av ulike årsaker, og at Charlie er katalysatoren for å få nyttige prosesser igangsatt.
Det hender nok at Darren Aronofsky litt for tydelig prøver å forsterke følelser og vri tårer ut av sitt publikum, og gir følelsen av at regissøren har hatt som ambisjon å lage en sikker vinner, kanskje fordi hans forrige, «mother!» (2017), var en kommersiell fiasko.
ANMELDELSE: «Cocaine Bear» er en teit og morsom splatterkomedie
Derfor kan «The Whale» virke en smule kalkulert, men det er likevel vanskelig å være for hard mot filmen for dette, for den er jevnt over både morsom, rørende, tragisk og oppløftende, og så har den altså Brendan Fraser i et strålende og velkomment comeback.
«The Whale» ble anmeldt på filmfestivalen i Venezia i september 2022
