PÅ KINO 2. DESEMBER 2022: Regissør og manusforfatter Izer Aliu vakte oppsikt med kortfilmen «Å vokte fjellet» (2012) og spillefilmen «Fluefangeren» (2016), som begge vant hver sin Amandapris (for beste kortfilm og regi).
Hans andre spillefilm er en norsk-svensk co-produksjon som levner liten tvil om Alius store talent. «12 bragder» er nemlig en rå og rampete energibombe med spreke regigrep, herlig skuespill og et fantastisk driv.
Her kastes vi hodestups inn i hverdagen til en gjeng viltre 16-åringer i en svensk småby, der vennskap og lojalitet settes på prøve i et tidvis røft miljø preget av en maskulin kultur.
Historien er interessant nok i seg selv, men Izer Aliu løfter den opp flere hakk med en nærmest anarkistisk fortellerteknikk, blant annet med stadige hopp i kronologien og en livlig fortellerstemme som engasjerer, samtidig som man ikke alltid stoler helt på hva han sier.
«12 bragder» leker heftig med filmspråket, og gjør dette til en uforutsigbar historie som både morer, provoserer og underholder.
ANMELDELSE: «Violent Night» fortjener å bli en ny julefavoritt
Må bevise sin lojalitet
Fortellerstemmen tilhører Salle (John Hanna), en tøff type full av humor, hormoner og faenskap, og den selvsagte lederen i vennegjengen i Södra Ryd i Skövde. Når kompisen Fuad (Gorgees Khoshaba) rømmer fra et slagsmål og lar Salle i stikken, blir han utstøtt av kameratene.
En av dem får ideen om at Fuad må bevise sin lojalitet ved å gjennomføre 12 bragder, inspirert av Herakles, som de nettopp har hørt om på skolen. Problemet er at «bragdene» Salle finner på, stort sett innebærer ulike lovbrudd, som Fuad har et begrenset talent for og erfaring med.
Derfor allierer han seg med den lokale tyven Andy (Geggi Barkho), som går med på å hjelpe til, fordi han har et godt øye til Fuads søster Amina (Öslem Göghan).
Dette er bare starten på noen ville dager som skildres i et høyt tempo med mye humor, men også med innsikt i moderne ungdomskultur og verdien av vennskap, tilhørighet og samhold.
Imponerende fart og intensitet
Filmen springer ut av startblokka med imponerende fart og intensitet, og senker knapt tempoet før rulleteksten plutselig starter, og man innser at man har sett en hel film på 105 kjappe og effektive minutter.
I mellomtiden har man blitt introdusert for et rikt og mangfoldig persongalleri, som i tillegg til de som allerede er nevnt, inkluderer blant andre Fågel (Gustav Tieleman), Hadi (Ali Ridha Hussein), Arash (Elias Majdalany), Danza (Dali Barkho) og Fuads bror, Fouzi (Johannes Dogan).
Ikke en av dem føles unødvendig eller overflødig, men har ulike funksjoner og karakteristikker som på hver sin måte beriker historien. En annen favoritt er Bassam, glimrende spilt av Rudi Abraham, som er det store uromomentet alle er redde for, en figur nesten alle småbyer til enhver tid har minst én av.
Gjenkjenneligheten er da også en av filmens store kvaliteter, for selv om miljøet som historien foregår i er ganske spesifikt, er det noe tidløst og universelt over skildringen av dynamikken mellom unge gutter som opponerer mot det etablerte og tester hvor langt strikken kan tøyes.
ANMELDELSE: «Troll» er et strømlinjeformet og publikumsvennlig actioneventyr
Man blir sjarmert og provosert
Filmen er skutt på location i Ryd (med noen ekstra opptak i Oslo) i strålende sort-hvitt av John-Erling H. Fredriksen, noe som gir Izer Aliu muligheten til å leke med farger ved noen strategiske og virkningsfulle anledninger.
Han leker også fortreffelig med selve historiefortellingen, blant annet ved å la Salle beskrive situasjoner og sammenhenger som om han sitter og ser gjennom ulike opptak i et redigeringsprogram (i realiteten klippet av Jens Christian Fodstad og regissøren selv).
Han er ikke alltid like pålitelig, for det han forteller oss stemmer ikke nødvendigvis helt med det han faktisk viser oss, men han er heller aldri kjedelig og likegyldig. Man blir både sjarmert og provosert av Salle, fordi han har et rakkerglis og er kvikk i replikken, men han er også så hard i nøtta og tøff i trynet at man nesten ønsker at noen kunne jekke ham litt ned.
Samtidig får man nesten medlidenhet med stakkars Fuad, som søker respekt i gjengen, uten helt å ha de nødvendige forutsetningene, samtidig som vi ser hvordan han kues av sin far og domineres av sin storesøster på hjemmebane.
Izer Aliu har åpenbart et stort hjerte for sine figurer og miljøet de opererer i, og det har resultert i en frisk, frekk og forunderlig ungdomsfilm som burde ha alle muligheter til å slå an hos målgruppa, hvis den først lar seg lokke inn i kinosalen.
