PÅ KINO 10. MARS 2023: Den som måtte savne originale barne- og ungdomsfilmer, har noe å glede seg til! «Dancing Queen» har nemlig alle muligheter til fenge målgruppa (og flere) med en frisk, sprudlende og sjarmerende historie.
Filmen heves av et flott ensemble, ledet av fyrverkeriet Liv Elvira Kippersund Larsson i en herlig spillefilmdebut.
ANMELDELSE: «Tár» – Cate Blanchett er mesterlig i en rik og kompleks hovedrolle
Regissør Aurora Gossé (som tidligere blant annet har laget to av «Karsten og Petra»-filmene) har åpenbart instruert de unge skuespillerne svært godt, og lader stemningen med ujålete energi, selv om man kunne ønske seg et mer visuelt særpreg.
Filmen tar noen snarveier i visse handlingstråder som blir for kjapt løst. Avslutningen strekker også fiksjonstroverdigheten et lite hakk for langt, uten at det forringer kvaliteten stort.
Det viktigste er at «Dancing Queen» underholder godt med en morsom historie med litt alvor, nydelige skuespillere og noen definitivt fete moves!
Blir en umiddelbar publikumsfavoritt
Hovedpersonen er 12 år gamle Mina (Liv Elvira Kippersund Larsson), som nærmest umiddelbart blir en publikumsfavoritt. Hun rives med i begeistringen når den kjente hip hop-stjerna E.D. WIN (Viljar Knutsen Bjaadal) kommer flyttende fra Oslo til Hamar og begynner på skolen hennes.
ANMELDELSE: «Scream VI» har smarte sjangerstikk med brutale blodigheter
Han vil samle et crew for å vinne dansekonkurransen «The Mjøsa Challenge», med den tidligere danseren Shaan (Gengiz Al) som instruktør.
Mina melder seg på, selv om hun egentlig ikke kan danse, og uten å si noe til foreldrene sine, Anne Berit (Andrea Bræin Hovig) og Ove (Anders Baasmo).
Hun får imidlertid hjelp av mormora si (festlig spilt av legenden Anne Marit Jacobsen), som har en fortid som danser på Chat Noir. Samtidig glemmer Mina å pleie vennskapet med sin aller beste kamerat, Markus (Sturla Harbitz).
Pirker i det mørke og vanskelige
Silje Holtets manus introduserer raskt både miljøet, persongalleriet og de sentrale konfliktene og problemstillingene. Det handler blant annet om forelskelse, kroppspress og betente forhold mellom foreldre og barn i to generasjoner.
Filmen pirker av og til i det mørke og vanskelige, som er bra, blant annet om mobbing, kroppspress og slankehysteri. Den kunne kanskje tatt seg enda litt bedre tid på enkelte felt.
Det gjelder spesielt det vanskelige mor-datter-forholdet mellom Jacobsen og Hovigs figurer, der det antydes en konflikt som hadde fortjent en litt grundigere skildring når den først er plassert der. Her får de dyktige damene veldig liten tid til å spille ut dramatikken.
Svært godt castet
«Dancing Queen» har miljøskildringer fra skole og fritid som mange i skjæringspunktet mellom barndom og ungdomsliv vil kunne kjenne seg igjen i. Den er også svært godt castet, der Liv Elviras hovedrolle allerede er fremhevet, men hun er ikke den eneste man legger merke til.
ANMELDELSE: «Saint Omer» blottlegger ukomfortabel samfunnskritikk
Sturla Harbitz er en morsom og sympatisk sjarmør som Markus, og har flere komiske reaksjoner på venninnens snåle innfall. Viljar Knutsen Bjaadal utstråler den rette kjekkas-holdningen til målbevisste E.D WIN (egentlig Edwin), mens Ylva Røsten-Haga, som åpenbart slekter på sine skuespillerforeldre, er god som flink dansekonkurrent.
Kanskje kunne filmen ha fargelagt denne konflikten i enda større grad, men det virker nesten som om frontene tones litt ned med vilje.
Hovig, Baasmo og Jacobsens figurer gir historien en god og trygg voksenforankring, mange musikkinteresserte kommer til å sette pris på artisten Frida Ånnevik som støttende og bekymret lærer, mens «Tre nøtter til Askepott»-fansen får Gengiz Al som den strenge, men rettferdige danseinstruktøren.
Trykker på mange rette knapper
«Dancing Queen» feirer ungdommelig mot, understreker vennskapets verdi og de farlige konsekvensene av kroppsmobbing i en ekstra sårbar aldersgruppe.
ANMELDELSE: «Ingen bjørner» – hver ny film fra regissør Jafar Panahi er et mirakel
Manuset navigerer seg trygt gjennom noen velbrukte ungdomsfilm-troper, uten å hengi seg totalt til dem, og klimakset har den friske energien det må ha, selv om utfallets vri kanskje ikke er fryktelig overraskende, og heller ikke helt troverdig.
Aurora Gossé benytter seg av flere av sjangerens velkjente triks og fortellerteknikker, som gir inntrykk av at det ikke nødvendigvis er nyskaping som har vært den fremste ambisjonen.
Under veiledning av den drevne produsenten Thomas Robsahm, trykker hun likevel på så mange rette knapper at filmen bør gå rett hjem hos 10-14-åringene, om de først lar seg lokke til kinosalene.
(«Dancing Queen» ble anmeldt på filmfestivalen i Berlin, der den ble vist i sideprogrammet Generation Kplus)
