FILMFESTIVALEN I BERLIN: Den kjente skuespilleren og regissøren Sean Penn («Fast Times at Ridgmont High», «Colors», «Helvetes forgård», «Dead Man Walking», «Mystic River», «Milk») må ha et alvorlig «man-crush» på den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj.
I denne dokumentaren bruker han nemlig svært svulstige og emosjonelle ord og vendinger for å beskrive Zelenskyj som person og hans edle kamp for frihet og demokrati i sitt kjære land.
ANMELDELSE: «Dancing Queen» er frisk, sprudlende og sjarmerende
Den opprinnelige ambisjonen hos Penn og co-regissør Aaron Kaufman var å lage et portrett om Zelenskyjs vei fra å være en folkekjær komiker og skuespiller, og blant annet spille Ukrainas president i en satirisk tv-serie, til å faktisk bli president på ekte i 2019. Men da russerne invaderte 24. februar i fjor, mens Sean Penn og resten av filmteamet var i Kiev, måtte dokumentaren naturlig nok skifte fokus.
Den lar vanlige ukrainere komme til orde for å beskrive folkets motstand og kampvilje, samtidig som Zelenskyj selv er med i noen korte intervjuer, ett av dem gjort samme dag som invasjonen var et faktum.
«Superpower» har kanskje begrenset med ny innsikt for alle som har fulgt nyhetsbildet tett det siste året, men gir en grei oversikt over foranledningen til den russiske invasjonen, og inneholder bekymringsverdige påstander om hvordan dette kan være en avgjørende krig for hele den vestlige verden.
Bruker ansiktet for hva det er verdt
Dokumentaren har en struktur som en Hollywoodsk spionthriller, med kjapp redigering, dramatisk musikk og tøffe tekstplakater som forteller tid og sted for de ulike opptakene. Sean Penn er med foran kamera til alle tider, der han røyker og drikker seg gjennom både reiser og intervjuer som den rene gonzo-journalisten.
ANMELDELSE: «Aftersun» er en av vinterens såreste og fineste filmer
Det kan bli litt vel mye Sean Penn i monitor, og man kan skjønne kritiske bemerkninger om narsissisme. Samtidig vekkes mistanken om at han bruker sitt kjente ansikt for hva det er verdt, og at han snakker med store overskrifter med viten og vilje, ganske enkelt for å hjelpe budskapet til å nå ut til flest mulig.
Han er en kjent politisk aktivist og humanist med sterke meninger, og har blant annet engasjert seg i krisehjelp til Ukraina gjennom hjelpeorganisasjonen CORE, som han opprinnelig var med på å grunnlegge etter jordskjelvkatastrofen på Haiti i 2010.
I denne filmen er han opptatt av å formidle hvordan krigen i Ukraina er en kamp for demokratiske verdier i alle land. Ukrainere vi møter, både politikere, soldater, vanlige folk og Zelenskyj selv, ivrer etter å fortelle oss at det står mye mer på spill enn bare Ukrainas uavhengighet, noe man kan forstå, siden de selvsagt ønsker å få med seg flere land i kampen mot Russland. Men det finnes også andre interessante stemmer som gir denne dokumentaren den nødvendige tyngden og troverdigheten.
I hvert fall ikke likegyldig
«Superpower» fremstår tidvis som Sean Penns egen videodagbok fra hans to reiser til Ukraina i fjor. Det er interessant å se ham navigere seg gjennom veisperringer, utbombede kvartaler, skyttergraver ved fronten og bilkolonner mot grensa, samtidig som andre deler av filmen viser et Ukraina der ting synes å se merkelig normalt ut på overflaten.
ANMELDELSE: Berlinale-åpneren «She Came to Me» er ganske morsom og underfundig
Det fører også til at Sean Penns nærvær blir overdrevent stort, der han får godt spillerom til å vise hvor modig han er, men ikke alle reiseskildringer av «Penn i farta» har noen reell verdi eller betydning.
Jeg hadde også forventet et litt større søkelys på Volodymyr Zelenskyj etter det som var signalisert på forhånd, men man kan jo fullt forstå at presidenten kanskje har andre ting å gjøre enn å stille opp til lange intervjuer.
Det er samtidig åpenbart hvorfor han griper muligheter som dette, for den kameravante eks-skuespilleren vet selvsagt hvor viktig det er å vise seg frem for å få budskapet ut til et stort publikum. Det samme vet Sean Penn, som altså bøtter på med følelsesladete monologer som av og til har en overdreven pompøsitet ved seg.
Den drevne skuespilleren og regissøren, med to Oscar-priser på hylla, kunne muligens regissert seg litt bedre og likevel oppnådd den samme emosjonelle slagkraften, men hans brennende engasjement gjør «Superpower» til en brukbar, men ujevn dokumentar som i hvert fall ikke kan anklages for likegyldighet.
(«Superpower» vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Berlin. Det er foreløpig ukjent om eller når den får Norgespremiere på kino eller en strømmetjeneste.)
