PÅ KINO 10. FEBRUAR 2023: Denne filmen skildrer på mesterlig vis uunngåelige kulturkollisjoner mellom danske og islandske normer og skikker på slutten av 1800-tallet.
ANMELDELSE: «The Fabelmans» er en utsøkt fortalt oppveksthistorie fra Steven Spielberg
Regissør og manusforfatter Hlynur Pálmason («Vinterbrødre», «En hvit, hvit dag») forteller en trollbindende historie satt mot sagaøyas goldeste og mest forblåste natur, med flere figurer bundet av mørke omstendigheter og begrensede utsikter.
Filmen er makeløst fotografert på ekte film av Maria von Hausswolff, som får frem de store kontrastene i omgivelsene, slik at de fremstår usigelig vakre og markant faretruende på samme tid.
Det gode skuespillet etterlater ingen tvil om hvor utsatte disse menneskene er, og hvor nytteløst det kan fortone seg for den danske kirke å forsøke å kristne det. «Vanskapte land» er bare noen få tvilsomme scener unna å kunne kalles en nordisk klassiker.
Bringes gradvis ut av likevekt
En innledende tekstplakat sier at historien er spunnet rundt noen eldgamle glassplater med bilder funnet i en treboks, et «funn» som er oppdiktet, men uansett et besnærende utgangspunkt.
ANMELDELSE: «Knock at the Cabin» holder et godt grep rundt spenningen
Vi møter den danske presten Lucas (Elliott Crosset Hove) som sendes til Island for å bygge ei kirke på den sørøstlige kysten. Han velger å krysse store deler av øya på en lang og strabasiøs reise for å komme seg dit, både for å oppleve landet og ta bilder underveis.
Han reiser sammen med et følge som ledes av Ragnar (Ingvar Sigurðsson), som også skal være byggeleder for den nye kirken.
Både kampen mot den mektige naturen, traumatiske hendelser på reisen, og møtet med den danske nybyggeren Carl (Jacob Hauberg Lohmann) og hans døtre Anna (Vic Carmen Sonne) og Ida (Ída Mekkín Hlynsdóttir), bringer Lucas gradvis ut av likevekt og visker ut det egentlige målet med hele oppholdet.
Veksler mellom det subtile og brutale
«Vanskapte land» er innom tematikk vi har sett flere ganger på film, for eksempel i Bruce Berefords «Black Robe», Daniel Denciks «Gullkysten» og Martin Scorseses «Silence», alle om prester som drar ut i verden for å misjonere, men går seg vill i fremmede kulturer og ukjente landskap, der de ofte får sin egen arroganse og sine fordommer midt i fleisen.
Også i denne filmen ser man hvordan misjoneringen i utgangspunktet ikke virker å være tilpasset stedets faktiske behov, samtidig som det kan se ut som om forkynnelsen likevel har en samlende effekt på nærmiljøet.
Pálmason skildrer dette med effektive fortellergrep som veksler virkningsfullt mellom det subtile og brutale, etter hvert som Lucas sin mentale helse gradvis forverres.
Elliott Crosset Hove («Broen», «Journal 64», «Kastanjemannen»), som i likhet med Vic Carmen Sonne spilte i Pálmasons «Vinterbrødre», formidler prestens indre og ytre reise med stor overbevisning.
Han kan absolutt måle seg med veteranen Ingvar Sigurðsson («Om hester og menn», «Everest», «Småfugler», «The Northman»), som spilte i Pálmasons «En hvit, hvit dag» sammen med regissørens datter, Ída Mekkín Hlynsdóttir, som også har en birolle her.
Sigurðsson er i mine øyne en av Europas fremste skuespillere, og spiller den den gudløse, men søkende Ragnar med stor pondus og intens innlevelse.
Sterke visuelle kvaliteter
Hlynur Pálmason har stålkontroll på sin historie, kanskje med unntak av noen dramatiske topper mot slutten, der et visst teatralsk tilsnitt gjør at man kan stille spørsmål ved både motiver og logikk.
ANMELDELSE: «Mayor of Kingstown» S2 er beinhard fengselskrim med Jeremy Renner
Filmen har imidlertid så sterke visuelle kvaliteter at man godtar at den tar seg noen poetiske friheter. Maria von Hausswolffs hypnotiske bilder har en kameraføring som gjør et filmhjerte yr av glede, blant annet med to nydelige panoreringer og to mektige tidsforløp som sier så uendelig mye om naturens gang og livets forgjengelighet.
Filmen er også skutt i et smalt format (1.33:1) med avrundede hjørner, som bringer assosiasjoner til tidlig fototeknikk, og skaper enda større avstand i tid og rom.
De trange bildene virker nesten motstridende i forhold til det vidstrakte landskapet figurene beveger seg i, men viser tydelig deres begrensede handlingsrom i de tøffe omgivelsene.
ANMELDELSE: «The Banshees of Inisherin» forteller mørkt og melankolsk om brutt vennskap
«Vanskapte land» er på noen måter en slags islandsk «Mørkets hjerte», med dystre skildringer av sivilisasjonens iver etter å kolonisere perifere breddegrader, og hvilke konsekvenser det får. Dette er islandsk historiefortelling på sitt aller beste!
