PÅ KINO 31. MARS 2023: Dinosaurer på film har fungert før, og det er ikke nødvendigvis noen dum idé å gjenopplive dem på kinolerretet i andre former enn det som er blitt gjort i Jurassic Park- og Jurassic World-filmene.
«65» er produsert av «The Evil Dead»- og «Spider-Man»-legenden Sam Raimi, og skaper brukbar spenning og eventyrlige omstendigheter i en kul, liten historie som tenker smått i et stort format.
Det overrasker kanskje at regissørene og manusforfatterne Scott Beck og Bryan Woods holder spilletiden nede på skarve 93 minutter.
De skrev imidlertid også den like kjappe «A Quiet Place» (sammen med John Krasinski), og også denne gangen greier de å fortelle en effektiv spenningshistorie med et hjerte for figurene på bare halvannen time.
ANMELDELSE: «John Wick: Chapter 4» byr på en endeløs rekke av vanvittige actionsekvenser
Filmens grunnleggende idé gir riktignok muligheter til å fortelle noe enda større og visjonært, men «65» gjør mye godt utav sitt fantasifulle utgangspunkt.
Nødlander på fremmed planet
Det er i hovedsak bare to figurer gjennom det meste av filmen, men de spilles til gjengjeld av karismatiske Adam Driver («Star Wars». «The Last Duel», «Annette») og den imponerende nykommeren Ariana Greenblatt («Avengers: Infinity War», «Love and Monsters», «In the Heights»).
Et romskip på vei gjennom verdensrommet må nødlande på en fremmed planet. Piloten Mills (Driver) og den eneste overlevende passasjeren Koa (Greenblatt) må komme seg til det lille nødskipet, som har havnet på en fjelltopp 15 kilometer unna.
Problemet er at denne planeten er bebodd av dinosaurer i alle former og størrelser, noe som gjør ferden gjennom den ville og ugjestmilde naturen ekstremt farlig. På toppen av det hele tikker klokka på andre vis, som gjør at de har det travelt med å nå frem.
Vil først og fremst underholde
Traileren (og alt annet reklamemateriell) avslører mye mer av historien enn dette, men jeg synes ikke det er nødvendig å fortelle mer, annet enn at ideen bak hele historien er god og åpner for mange spennende utviklinger.
ANMELDELSE: «Infinity Pool» er brutal, provoserende og spekulativ
Man kan selvsagt begynne å stille spørsmål om logikk og sannsynlighet, men «65» føles ikke som en film som trenger å forholde seg til slikt.
Beck og Woods vil først og fremst underholde, og de gjør det med flere godt planlagte og utførte spenningstopper, der følelsen av å befinne seg på en planet der farer skjuler seg bak hver busk er konstant.
ANMELDELSE: «Yellowjackets» S2 er lovende uhyggelig
Selv om heller ikke denne filmen helt greier å matche den mesterlige kombinasjonen av praktiske effekter og tidlig CGI i Steven Spielbergs originale «Jurassic Park», har også «65» mange imponerende effekter som skremmer og truer på morsomt vis.
Gryende avhengighetsforhold
Ved siden av kompetent dinosaur-action, har filmen også en menneskelig komponent, nemlig det gryende avhengighetsforholdet mellom Mills og Koa.
De snakker ulike språk og kan ikke kommunisere med hverandre på vanlig måte, noe som gir et ekko av forholdet mellom faren og den døve datteren i før nevnte «A Quiet Place».
Her har Mills også en liten forhistorie med datteren Nevine (Chloe Coleman), som han måtte forlate på hjemplaneten før den to år lange romferden. Savnet etter henne og kona Alya (Nika King) gir Mills en ekstra motivasjon for å ta seg av Koa, men denne delen av historien virker underutviklet, eller kanskje tonet ned med vilje for å fremheve spenningselementene.
Jeg mener at regissørene kunne tatt seg tid til å gi figurene en enda større emosjonell plattform, slik at deres skjebner kanskje kunne ha gjort et enda større inntrykk. «65» er likevel et slagkraftig eventyr, som pirrer både fantasien og vår stadige pop-kulturelle fascinasjon for dinosaurer.
