PÅ KINO 10. MARS 2023: At hver ny film fra regissør Jafar Panahi er et mirakel, kan knapt kalles en overdrivelse. At det iranske regimet ga ham både yrkes- og utreiseforbud i 2010, har ikke stoppet ham fra å levere stadig nye filmer som på hver sin måte tar tempen på det kontemporære Iran.
«Ingen bjørner» fikk sågar sin verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia i fjor høst, mens Panahi ennå sonet en tvilsom fengselsstraff for sine kritiske ytringer.
Denne filmen fortsetter hans utrettelige samfunnskritikk, kløktig innbakt i en historie der smarte metagrep er med på å gi gode beskrivelser av det iranske samfunnets utfordringer.
Filmens kraft er åpenbar, for budskapet i «Ingen bjørner» kommuniseres forsiktig, men krystallklart. Tittelens bjørner er skremsler ment for å holde befolkningen i sjakk, men Jafar Panahi er ikke redd dem.
Fjernstyrer innspilling av ny film
Regissøren bruker seg selv som figur i filmen, akkurat som han gjorde i «Taxi Teheran» (2015) og «3 kvinner» (2019). Han har leid et rom hos Ghanbar (Vahid Mobasheri) i en liten landsby nær grensa til Tyrkia, der han oppholder seg inkognito og tiltales som «herr ingeniør» av lokalbefolkningen.
ANMELDELSE: «Saint Omer» blottlegger ukomfortabel samfunnskritikk
Derfra forsøker han å fjernstyre innspillingen av sin nye film via en laptop på et vaklende internett. Den skal fortelle historien om kjæresteparet Bakhtiar (Bakhtiar Panjeei) og Zara (Mina Kavani), som forsøker å skaffe seg stjålne pass for å komme seg vekk fra Iran.
Samtidig tar Panahi flere bilder i landsbyen, og blir derfor innblandet i en lei sak med sjalusi og ære som sterke drivkrefter. Noen mener nemlig å vite at han har tatt et bilde av Gozal (Darya Alei) og Soldooz (Amir Davari) sammen under et tre.
Dette opprører flere av landsbyens menn, siden Gozal ifølge lokale tradisjoner har vært trolovet Yaghoob (Javad Siyahi) siden hun fikk navlestrengen kuttet i hans navn.
Frisk og poengtert
Det ligger altså en god dose samfunnskritikk i Panahis film, og særlig fordekt er den heller ikke. Han gir oss et bilde av de vanskelige omstendighetene for utøvende kunstnere i Iran, samtidig som den viser hvordan eldgamle skikker og overtro er en hemsko for utviklingen av samfunnet på bygda.
ANMELDELSE: «Creed III» er best når handlingen foregår i bokseringen
Kanskje gjemmer filmens Panahi-figur seg for myndighetene der ute for at de ikke skal oppdage at han er i gang med en ny film i den store byen et stykke unna. Og man kan spørre seg om det virkelig ER slik den virkelige Panahi lager sine filmer.
Kontrastene mellom hans progressive tankesett og landsbyens konservative skikker er også tydelige. Risikoen han løper på begge fronter er åpenbare.
Det ligger mye skaperkraft bak «Ingen bjørner», der mange smarte grep er tatt for å lage film i skjul med de små midlene Panahi har hatt til rådighet.
Derfor er det ekstra imponerende at «Ingen bjørner» fremstår så vakker og stemningsfull, samtidig som den friskt og poengtert skildrer det vanskelige grunnlaget den er produsert på.
