KOMMER PÅ PRIME VIDEO FRA 17. MARS: «Swarm» er en serie om en fanatisk fan av en Beyoncé-lignende gudinne som havner i en bloddryppende negativ spiral. Den er skapt av Donald Glover og Janine Nabers som også samarbeidet på «Atlanta».
ANMELDELSE: «Shazam! Fury of the Gods»: Digital effektsmørje
Multitalentet Glover er manusforfatter, regissør, produsent, skuespiller og komiker i tillegg til å være kjent som artisten Childish Gambino. Han skrev manus på «30 Rock» før han spilte i «Community» og deretter skapte «Atlanta».
Nå har han tatt for seg fankultur, besettelse og avhengighet i «Swarm», der Glover er både serieskaper, manusforfatter, eksekutiv produsent og har regissert første episode.
Gjennomgående usympatisk
Dominique Fishback, sett blant annet i serien «The Deuce» og filmen «The hate U Give», har den utakknemlige hovedrollen som Dre. Jeg skriver utakknemlig fordi Dre er en gjennomgående usympatisk figur.
Det viktigste i Dres liv er artisten Ni’Jah. Det er tilsynelatende kun to mennesker som kan få henne til å smile: Bestevenninnen Marissa (Chloe Bailey) og ikonet Ni’Jah (Nirine S. Brown) som har påfallende mange paralleller til Beyoncé.
Store deler av serien har Dre kun ett ansiktsuttrykk. Det blir også kommentert i handlingen: Hun ser ofte helt uforstående ut.
Tragedie rammer
Når en tragedie rammer, legger hun ut på en både psykologisk og geografisk reise som er alt annet enn lystig. Målet er å se og komme nær Ni’Jah. Konsekvenstenkning ser det ikke ut som Dre bedriver overhodet.
Hun gjør ingenting for andre om ikke det er insentiver i det, som at hun får penger, gratis mat eller husrom. Hun møter flere fremmede som faktisk er snille. Og flere, spesielt hvite mennesker, som er feilslått velmenende og ikke ser eget hykleri.
ANMELDELSE: «Boston Strangler»: Velspilt og stilsikkert
I enkelte scener føles det som om vi har krysset over til «White Lotus», «Nine Perfect Strangers» eller kulten NXIVM. Andre scener er surrealistiske, hallusinatoriske og grelle. En hel av de syv halvtimes lange episodene utgjør også et voldsomt sjangerbrudd.
Original og banal
Nabers og Glover får ikke «Swarm» til å oppleves som noen helhet. Serien er for mye og for lite på samme tid. Den tar opp flere aktuelle og viktige temaer, men sier svært lite om dem før den beveger seg videre. Den er på én gang heseblesende, stillestående og repeterende. Den er både original og banal. Og den er så meta at du blir svimmel.
På veien brolagt med besettelse er vi innom kjendiskultur, sosiale medier, omsorgssvikt, avhengighet og fråtsing.
FØRSTEINNTRYKK: «Ted Lasso» S3: Hjertet utenpå drakta
Poenger hamres bokstavelig talt inn. Og lydsporet har null tilbakeholdenhet. Når du hører illevarslende atonal klimpring eller den summende, stigende lyden av en insekstsverm, vet du det er fare på ferde. Og det er det ofte.
Skummelt dyktig
Men i dette kaoset av elementer, skal det sies at Dominique Fishback er skummelt dyktig og stødig. Hun mestrer rollen som Dre som en kameleon: Fishback kan gå fra sårbar uskyldig til kald psykopat med minimal justering av pokeransiktet. Hun gjør serien verdt å oppleve i seg selv.
I tillegg er det flere interessante mindre roller, der blant andre Rory Culkin, Paris Jackson og Billie Eilish dukker opp. Og nevnte jeg at Malia Obama har vært med på manusskrivingen? Det er så mange lag i denne meta-kaka at den er nær ved å implodere.
«Swarm» oppnår utvilsomt å provosere, og det er umulig å stille seg likegyldig til serien. Den vil enten glede eller irritere.
Tidvis er «Swarm» et overfall av sansene som også speiler overfall i serien og behovet for å bedøve følelsene.
Men om du sitter igjen med så mye annet enn at dette med fankultur er en skikkelig skummel greie og at Fishback er skikkelig god, er usikkert.
«Swarm» er blitt en voldsom og truende sverm av satire, men uten treffende nok brodd.
