PÅ KINO 10. MARS 2023: «Hva er komponistens intensjon med dette stykket?» spør dirigenten Lydia Tár i filmen som bærer den fiktive figurens etternavn.
Likeså kan man spørre seg hva som er regissør og manusforfatter Todd Fields mål med filmen, som bare er hans tredje etter «In the Bedroom» (2001) og «Little Children» (2006).
Kanskje er det å vise at selv bak den mest briljante begavelsen skjuler det seg et menneske med lyter og mangler. At selv den mest høykulturelle tenker kan felles av sine egne drifter.
Cate Blanchett er mesterlig i en rik og kompleks hovedrolle som krever at hun spiller på hele sitt vidstrakte register.
ANMELDELSE: «Scream VI» har smarte sjangerstikk med brutale blodigheter
Hun skaper en fengslende figur som imponerer med sin geniale musikalitet, samtidig som hun gradvis skyggelegges for å skape et mer nyansert og forstyrrende bilde. «Tár» krever en hel del av seeren, men gir generøst tilbake.
Maktkamp og intriger
Når Lydia Tár introduseres i Cate Blanchetts skikkelse, er hun allerede en feiret og suksessrik dirigent med en imponerende merittliste. Nå leder hun Berlinerfilharmonikerne som den første kvinne noensinne, og er i ferd med å både forberede en ny konsertinnspilling av Mahlers femte symfoni og lansere boka «Tár on Tár».
Samtidig blir vi vitne til maktkamp og intriger i kulissene, både når det gjelder hierarkiet i orkesteret, Társ avhengighet til assistenten Francesca (Noémie Merlant), fascinasjonen for den nye cellisten Olga (Sophie Kauer) og det ikke helt friksjonsfrie ekteskapet med konsertmesteren Sharon (Nina Hoss), som hun har en datter med.
Den farligste trusselen er imidlertid noe fra Lydias fortid som kan skape problemer for hennes etablerte posisjon i musikkverden.
Ikke uten en viss kontrovers
I filmens første fase blir man blendet av Lydia Társ brennende engasjement for musikken, og hennes formidable egenskaper til å sette ord på dens mystikk og gåter. Selv om undertegnede mangler ekspertise på feltet, overbeviser Blanchett totalt med sin glimrende rolletolkning som dirigent, uten å miste takten i så mye som ett sekund.
ANMELDELSE: «Saint Omer» blottlegger ukomfortabel samfunnskritikk
Litt etter litt introduseres flere problematiske trekk hos Lydia, som Todd Fields manus og regi sniker nesten umerkelig inn, og man blir tvunget til å se henne i et annet og mer ubehagelig lys. Det er heller ikke uten en viss kontrovers i denne sammenhengen at figuren er en kvinne.
I overført betydning er Field både komponist og dirigent på en og samme tid, med Blanchett som sin førstefiolinist, og det de skaper har både driv, dynamikk, intensitet og emosjonell slagkraft.
«Tár» har noen sekvenser der meningen ikke umiddelbart åpenbarer seg, og lengden på 158 minutter kan diskuteres, men filmens mange sterke kvaliteter er udiskutable, først og fremst Cate Blanchetts Oscar-verdige hovedrolle.
