PÅ KINO 28. APRIL 2023: Etter to helt fortjente skrekksuksesser, «Hereditary» (2018) og «Midsommar» (2019), kan det se ut som om regissør og manusforfatter Ari Aster har fått fritt leide til å lage film uten begrensninger.
«Beau Is Afraid» er nemlig tre timer lang, og inneholder en hel rekke ingredienser som kunne hatt godt av en reduksjon. Denne sausen blir litt for tynn etter min smak, men det er åpenbart at Aster har store ambisjoner, og skal berømmes for motet til å følge dem.
Han nyter dessuten godt av Joaquin Phoenix i hovedrollen, en skuespiller som ikke kan fremstå likegyldig og uinteressant om han så prøvde.
ANMELDELSE: «Evil Dead Rise» inneholder noen av de ekleste scenene jeg har sett på kino
«Beau is Afraid» har også flere enkeltstående sekvenser med briljante anslag, men helheten virker litt for springende og ufokusert til å føre filmen opp på samme nivå som regissørens tidligere verk.
Skumle figurer og bisarre hendelser
Enslige Beau (Joaquin Phoenix) er en nervøs type, med en plaget hverdag preget av skumle figurer og bisarre hendelser. Når han skal reise hjem for å besøke moren Mona (Patti LuPone), møter han flere vonde og vemmelige hindringer på veien.
Det starter allerede ved utgangsdøra, fortsetter med alvorlige hendelser på gata utenfor, og han møter etter hvert flere forskrudde figurer på sin mørke odysse, spilt av blant andre Amy Ryan, Nathan Lane, Kylie Rogers, Denis Ménochet og Parker Posey.
Noen hjelper ham, mens andre utviser en mer truende adferd. Samtidig får vi glimtvise tilbakeblikk på Beaus barndom, ungdomsforelskelsen med Elaine og forholdet til den dominerende moren.
Det tegnes et forstyrret bilde av en mann med mentale utfordringer, og gjennom hans forvridde oppfatning av verden rundt seg, aner man konturene av hvordan han har blitt slik.
Ukomfortable skildringer
«Beau Is Afraid» har flere interessante scener med øyeblikk der Ari Aster viser sitt udiskutable talent for ukomfortable skildringer. Jeg tør likevel påstå at han går for langt i denne filmen, for deler av skrekken inntar så absurde former at det blir ufrivillig komisk.
ANMELDELSE: «Sisu» er finsk faenskap på sitt mest formidable
Den litt for lange historien har også en episodisk struktur, der ikke alle delene er like interessante. De er mer beviser på regissørens lekende visualitet enn virkelig god historiefortelling.
«Beau Is Afraid» kan likevel på ingen måte avskrives, for den har virkelig en gjennomgående ubekvem nerve, både gjennom marerittaktige stemninger og Joaquin Phoenix sitt uberegnelige spill.
Kan man imidlertid håpe på en fremtidig «director’s cut» som fjerner om lag en time av spilletiden?
