PÅ KINO 21. APRIL 2023: Har du aldri sett en bhutansk film før, bør du gjøre det nå! «Skolen ved verdens ende» kan til og med skilte med en fersk Oscar-nominasjon for beste internasjonale film under lanseringen.
Er den virkelig så god? Vel, historien er unektelig søt og sjarmerende, men også forholdsvis enkel og ukomplisert. Det unike ligger i de flotte miljøskildringene fra et fjernt område de færreste har sett med egne øyne.
Man blir betatt av figurene og hvordan de blomstrer, til tross for de kummerlige forholdene de – sett med vestlige øyne – lever under.
ANMELDELSE: «Suzume» er en vidunderlig animasjonsfilm
Man blir også nysgjerrig på konfliktene mellom Bhutans gamle skikker og tradisjoner og drømmene om et annet liv i et mer moderne samfunn. Det er der «Skolen ved verdens ende» har sine fortrinn, og de er gode nok til at filmen fortjener sitt publikum.
Reiser til avsidesliggende skole
Året er 2006. Den desillusjonerte lærerstudenten Ugyen Dorji (Sherab Dorji) blir motvillig sendt fra Bhutans hovedstad Thimpu til den fjerne fjellbygda Lunana i det nordvestre hjørnet av landet.
Der skal han etter planen fullføre det femte og siste av sine obligatoriske praksisår. Denne skolen er den mest avsidesliggende i hele Bhutan, og kanskje i hele verden, får han høre fra skoleadministrasjonen før avreise.
Filmens første del viser hvordan han ledsages av Michen (Ugyen Norbu Lhenup) på den strabasiøse reisen opp til det lille samfunnet på 4800 meters høyde med bare 56 innbyggere.
Når han kommer dit, gjør han det klart for alle at han ikke vil være der, og egentlig har tenkt seg til Australia for å prøve lykken som sanger så fort visumet hans blir klart.
ANMELDELSE: «Renfield» har mer enn nok av saftige WTF-øyeblikk
Møtet med bygda, de ulike beboerne og – ikke minst – de lærevillige barna, gjør likevel inntrykk på Ugyen, som gradvis får et annet syn på både stedet og jobben han er satt til å utføre.
Latter, glede og inspirasjon
Den store gleden ved filmen er å oppdage Lunana gjennom Ugyens øyne. Og det er ikke fritt for at man tar seg i å tenke de samme skeptiske tankene som han gjør når man ser de spartanske forholdene i det lutfattige samfunnet, der tradisjonell jakoksedrift er den eneste inntekten.
Men så ser man gnisten, livsgleden og læringsviljen både blant barn og voksne, slik at både Ugyen og vi forstår hvilke kvaliteter som faktisk eksisterer i dette samfunnet.
Spesielt alle scener med de skjønne barna i klasserommet inneholder mye latter, glede og inspirasjon, særlig når det gjelder den kvikke «klassekapteinen» Pem Zam.
Skuespilleren heter det samme, og er fra Lunana, så hun spiller i bunn og grunn en versjon av seg selv, noe som gjelder flere på rollelista.
ANMELDELSE: «Accused» S1 – Overfladisk om forbrytelse og straff
Det er også mye visdom i samtalene Ugyen har med Michen, og kultur i sekvensene der Saldon (Keldon Lhamo Gurung) forsøker å lære bort «Jakgjeterens sang».
Lokal historie for et globalt publikum
«Skolen ved verdens ende» har kanskje en form og struktur som virker velkjent, og har dermed også en viss grad av forutsigbarhet, men innholdet er tydelig tuftet på bhutanske verdier og tradisjoner.
Den er også svimlende flott fotografert av Jigme Tenzing blant majestetiske fjell i Lunana-regionen, som virkelig bidrar til filmens appell på det store lerretet.
Regissør og manusforfatter Pawo Choyning Dorji har åpenbart hatt som ambisjon å fortelle en lokal historie for et globalt publikum, for man vil forstå hovedpersonens utfordring, uansett hvor man kommer fra.
Dette er faktisk Dorjis debutfilm, og ble innspilt allerede i 2019. Nå forbereder han sin andre, «Four Days to Full Moon», som skal handle om en amerikaner som leter etter en skatt i bhutanske fjell, og møter en vandrende munk på et annet oppdrag.
Hvis han har en like vestlig tilnærming som i sin første film, er det all grunn til å tro at også den vil nå utenfor landets grenser.
