PÅ KINO 7. APRIL 2023: Denne filmen vil så gjerne, men lykkes ikke helt med skremselstaktikken. Kanskje er problemet at man har sett så mange eksorsismer på kino at man kjenner triksene og vet hva som kommer, slik at det blir litt for enkelt å forutsi spenningen.
«The Pope’s Exorcist» forsøker på ingen måte å fornye sjangeren, men det er ikke sikkert at regissør Julius Avery engang har hatt dette som ambisjon. Den har et kapabelt sirkus av lys, lyd og noen få groteske effekter, og nyter godt av Russell Crowes pondus som skuespiller.
Dessverre har den også flere klisjefylte skrekkgrep som er for utbrukte til å fungere etter hensikten. Flere viktige elementer i filmen er dessuten direkte kopiert fra William Friedkins klassiker «Eksorsisten» (1974), bare uten den genuint skumle atmosfæren.
Besatt av virkelig demon
Manuset, skrevet av Michael Petroni, Evan Spiliotopoulos og R. Dean McCreary, er basert på to bøker av fader Gabriele Amorth, som var Vatikanets offisielle eksorsist fra 1986 til 2014.
ANMELDELSE: «Super Mario Bros. filmen» fortjener en blidere skjebne enn forgjengeren
I 1987 blir han sendt til et tidligere kloster i San Sebastian i Spania. Amerikanske Julia (Alex Essoe) har flyttet dit med datteren Amy (Laurel Marsden) og sønnen Henry (Peter DeSouza-Feighoney) for å pusse opp og selge eiendommen, som hun arvet fra sin avdøde mann.
Når Henry får det man kan kalle «problemer», søker hun hjelp hos den unge, lokale presten Esquibel (Daniel Zovatto), som i sin tur ber Vatikanet om hjelp. Når Amorth ankommer, forstår han at Henry er besatt av en virkelig demon, og at det gamle klosteret skjuler noe som Vatikanet har holdt strengt hemmelig.
Fri for gode grøss
Filmen forteller en helt middelmådig og lite oppsiktsvekkende historie, der selv ikke overraskelsene overrasker stort. Den inneholder også flere tåpeligheter, som at fader Amorth åpenbart reiser fra Roma til San Sebastian på skuter (en strekning på 160 mil).
ANMELDELSE: «Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves» er en brukbar kopi av bedre filmer
Det er i tillegg irriterende hvordan flere figurer gjør nøyaktig det motsatte av det de har fått streng beskjed om. Slikt som dette kunne man sett gjennom fingrene på, om filmen hadde levert noen gode grøss, men det er den nesten kjemisk fri for.
Den har riktignok noen blodige og ekle effekter, men det er for få av dem. Når filmen først har aldersgrense 15 år (Restricted i USA), kunne Julius Avery tråkket hardere til i de vemmeligste øyeblikkene.
Fyller et tomrom
Russell Crowe er heldigvis et høydepunkt som Fader Amorth, en røslig og godlynt figur som hadde fortjent en bedre film. Crowe har en eldre manns kropp, skjegg og ansikt, men har fått tilbake den velkjente hårfrisyren fra «Gladiatoren», og har en karisma som redder filmen fra kollaps.
ANMELDELSE: Den gode filmen «Air» har bare ett stort problem
De andre skuespillerne er for anonyme til å gjøre noe spesielt inntrykk, med unntak av et gledelig gjensyn med legenden Franco Nero («Django», «Die Hard 2», «John Wick: Chapter 2») i en liten rolle som selveste Paven.
En «shout out» går også til den britiske skuespilleren Ralph Ineson («The Witch», «The Ballad of Buster Scruggs», «The Green Knight»), som gir denne filmens demon en tilstrekkelig ond stemme, selv om den unge skuespilleren som mimer den er en dårlig match.
«The Pope’s Exorcist» fyller i det minste et tomrom, for det er en stund siden siste djevleutdrivelse på kino. Men man vil få en bedre filmopplevelse om man heller ser den gamle «Eksorsisten» om igjen.
Den får for øvrig en offisiell oppfølger i oktober, regissert av David Gordon Green («Halloween», «Halloween Kills», «Halloween Ends»).
Sjansene burde være gode for at det kan bli årets beste eksorsist-film, for «The Pope’s Exorcist» legger ikke lista spesielt høyt.
