PÅ KINO FRA 26. MAI: Disneys nyeste live action-versjon av sine kjente klassikere setter støtt egne sjøbein og serverer et sjarmerende undervannseventyr. Halle Bailey er også hel (driv)ved som Ariel i «Den lille havfruen».
Det er bare å innrømme at «Den lille havfruen» fra 1989 nok er den animerte Disney-filmen jeg har sett flest ganger, mye takket være to yngre brødre. Av samme årsak ble jeg veldig godt kjent med den norske versjonen der Sissel Kyrkjebø, Anne Grete Preus og Helge Jordal utmerket seg med stemmebånd som hørtes ut til å være sydd til filmens figurer (henholdsvis Ariel, Ursula og Sebastian).
Etter en lang rekke forglemmelige live action-versjoner fra Disney, var fallhøyden i mine øyne stor da «Den lille havfruen» nå skulle hoppe etter originalen. Og Rob Marshalls film stuper raskt ned i en svimlende undervannsverden. Men mageplasket uteblir.
LES OGSÅ: Topp 5: Disney-klassikere
Tenåringstrass
Historien, som langt der bak er inspirert av H. C. Andersens eventyr ved samme navn, men selvfølgelig «disneyfisert», følger havfruen Ariel, havkongen Tritons yngste datter. Hun er eventyrlysten og fascinert av menneskenes verden. På en tur til overflaten observerer hun prins Erik om bord et skip og rekker å bli forelsket. Men Triton setter halefinnen ned og nekter henne å reise til overflaten.
I et tenåringstrassanfall inngår Ariel en avtale med havheksa Ursula og blir menneske i tre dager. Innen solnedgang tredje døgn må Erik ha kysset henne – og ment det – for at hun skal unngå å havne i havheksas tentakler for resten av livet. Og med liten skrift i avtalen står det også at Ariel må gjøre dette helt uten stemme.
Herlig havfrue
Utfordringen med å spille Ariel, og en uforklarlig motstand mot castingen, har artist Halle Bailey tatt på strak arm. Hun har store Disney-prinsesse-øyne og synger som en sirene. Selv en velkjent sang som «Part of Your World» eier hun helhjertet. Bailey er i sitt rette element i «Den lille havfruen» og gjør rollen til sin egen – passe drømmende, passe sta og veldig, veldig nysgjerrig. Hun bærer filmen – og får det til å se lett ut.
Jonah Hauer-King som prins Erik får en mer sjablongaktig rolle å fylle, men han gjør det på overbevisende Disney-kjekkas-vis.
Mer bakhistorie
Nye «Den lille havfruen» varer rundt 50 minutter lenger enn animasjonsversjonen. Det gir oss mer bakhistorie, og også flere nye musikalnumre. Alan Menken, som skrev og vant Oscar for originalmusikken (med tekster av Howard Ashman), har her samarbeidet med produsent Lin-Manuel Miranda på tekstene.
ANMELDELSE: «Indiana Jones and the The Dial of Destiny»: Nostalgikeren i meg roper hurra
Manuset er skrevet av David Magee, basert på Andersen-eventyret og tegnefilmmanuset av John Musker.
Vi får vite mer om prins Erik, som at han i likhet med Ariel har stor utforskertrang, ikke føler at han passer inn og lengter etter noe mer. Men hans ekstra sangnummer tilfører ikke historien noe vesentlig ut over smørsanger-assosiasjoner.
Også rivaliseringen mellom havheksen Ursula, spilt av Melissa McCarthy, og havkongen Triton, spilt av Javier Bardem, får vi antydet mer om, men ikke nok til å bli kloke. Utdypingene i den nye versjonen bidrar ikke til så mye annet enn å føle at vi mangler mer av historien.
Unntaket er romansen mellom Ariel og Erik, den oppleves både mer forståelig og mer genuin i denne utgaven.
Camp sleskhet
McCarthy er som en kaskade av camp sleskhet som Ursula, og Bardem tilfører nøktern myndighet som Triton. Også de viktige bifigurene som Ariels dyrevenner: Svimse (som tidligere var en måke, men nå er blitt en havsule) og krabben Sebastian har nydelig frekk stemmetraktering fra henholdsvis Awkwafina og Daveed Diggs.
Jacob Tremblay som fisken Fomle hører vi mindre til, men rapperne Awkwafina og Diggs får seg til og med en rap, som fremstår som et overflødig stilbrudd.
Mer fargerik og dystrere
Den nye filmen har blitt både mer fargerik og dystrere enn originalen. Undervannsscenene er ofte svimlende vakre, der kameraet åler seg gjennom «vannskapet» mellom svømmende havfolk og synkronflytende skapninger. De skumle elementene er hakket mer uhyggelige enn i tegnet versjon, men veldig mørke bilder svekker opplevelsen av et par sentrale scener.
ANMELDELSE: «Royalteen: Prinsesse Margrethe»: Skandaleangst og afterski
«Den lille havfruen» vasker ikke bort inntrykket av originalen. Men den både rir en varm nostalgibølge og er en frisk fargeinnsprøytning for en ny generasjon.
At den er den beste live-action-versjonen jeg har sett fra Disney, sier ikke så mye. Tro da heller på at den, til tross for noen svakheter, bevarer glimt av eventyrlig magi.
