FILMFESTIVALEN I CANNES: Henry «Indiana» Jones jr. har vært manges favoritteventyrer gjennom mer enn 40 år. Harrison Ford har blitt en eldre mann på 80 år, og har lenge vært klar på at den nye filmen også er hans siste i denne rollen.
Figuren hans går ut med et smell i et underholdende actioneventyr, der James Mangold («Walk the Line», «Logan: The Wolverine», «Ford v Ferrari») virker som en grei reserveløsning i Steven Spielbergs fravær (han er kun kreditert som executive producer).
Mangold kanaliserer mesterens stil, uttrykk og tempo fra de fire første filmene, slik at man føler at historien er lagt i rimelig trygge hender. Selvsagt blir vi bedt om å tåle flere logiske brister og eventyrlige usannsynligheter, men dette har alltid vært en del av premisset for Indy-filmene.
ANMELDELSE: «Fast & Furious 10» er stilig, men ikke særlig spennende
«Indiana Jones and the Dial of Destiny» kan ikke true de tre klassiske 1980-talls-filmenes posisjon, og man kan diskutere hvor nødvendig den egentlig er, men den rettferdiggjør sin eksistens med en god miks av humor, spenning og fantasi.
Nostalgikeren i meg roper hurra, mens filmkritikeren demper entusiasmen en smule.
På jakt etter historisk gjenstand
Etter en fartsfylt prolog fra Indiana Jones sine glansdager, forflytter handlingen seg til 1969, der Henry Jones jr. (Harrison Ford) opplever store omveltninger som nyseparert og snart pensjonert professor.
Han får imidlertid et overraskende besøk av sin britiske guddatter Helena Shaw (Phoebe Waller-Bridge), som er på jakt etter en historisk gjenstand som hun tror gudfaren kanskje kan hjelpe henne å finne.
Det viser seg at flere er på jakt etter denne gjenstanden, som man tror har noen helt spesielle egenskaper som kan være farlige i urette hender. Disse hendene tilhører Jürgen Voller (Mads Mikkelsen), en skyggefull figur med forbindelser til noen gamle fiender som Indiana Jones virkelig hater.
Derfor må han nok en gang ut på en internasjonal ekspedisjon som tar både ham og Helena til blant annet Marokko, Hellas og Sicilia.
Lett å gjenkjenne figuren
En Indiana Jones-film trenger ingen nyskaping eller revolusjonerende endringer av formatet. Det stormende anslaget, inkludert de velkjente fortekstene og den feiende John Williams-musikken, avslører en selvsikker tilnærming til de klassiske filmene, og det blir etter hvert tydelig at James Mangold kalkulerer med våre nostalgiske følelser for serien.
ANMELDELSE: «Monster» er et elegant og empatisk drama
Selv om han har blitt betydelig eldre, er det lett å gjenkjenne Harrison Fords karakteristiske figur, spesielt når han får på seg hatten og bruker pisken. «The Dial of Destiny» viser også at Phoebe Waller-Bridge har det som trengs av glimt, spenst og karisma til at Helena Shaw blir et likeverdig motstykke til Indy.
Jeg skulle likevel ønske at hun fikk bruke sitt komiske talent i større grad. Samspillet mellom henne og Ford resulterer likevel i flere underholdende scener, og det er en kjærkommen avveksling at romantikk for en gangs skyld ikke er en del av bildet.
Mads Mikkelsen er også en brukbar skurk, men han burde fått mer å spille på, for Jürgen Voller blir til tider en litt kjedelig og anonym motstander som ikke vekker det helt store engasjementet. Det samme gjelder Vollers høyre hånd, den skyteglade Klaber (Boyd Holbrook), som forblir todimensjonal.
Tar godt vare på muligheten
Det er lett å la seg underholde av «Indiana Jones and the Dial of Destiny». Spilletida er på voksne 2 timer og 34 minutter, som kanskje er i lengste laget, men fremdriften er handlingsmettet nok til at filmen sjelden blir direkte kjedelig.
ANMELDELSE: Johnny Depp er bokstavelig talt konge i «Jeanne du Barry»
Eventyrfølelsen er ikke like stor som før, men er der like fullt gjennom flere spektakulære sekvenser som må ha vært svært kompliserte å få til, både på land, under vann og i lufta. Manuset inneholder flere elementer som krever en stor dose fantasi for å fungere.
Enkelte av dem er så absurde at man ler overbærende, kanskje himler man også med øynene, men samtidig kan man knapt kritisere filmen for det, siden alle de foregående Indiana Jones-filmene har tatt seg slike friheter.
Den inneholder nok et par innforståtte vink for mange, men det er lett å tilgi James Mangold for å ville markere at dette trolig er siste runde med en av filmhistoriens mest elskede figurer.
Harrison Ford tar godt vare på muligheten, og spiller den gamle Indiana Jones med noe av den samme bravuren som før, men legger ikke skjul på at både kropp og sinn har nådd en høy alder.
ANMELDELSE: Serien «Fatal Attraction» er en lite erotisk sexy thriller
«Indiana Jones and the Dial of Destiny» er et morsomt og hyggelig gjensyn, men hvis dette virkelig er punktum finale for Indiana Jones, er det helt greit.
(Filmen vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Cannes. Norgespremiere: 28. juni.)
