PÅ KINO FRA 2. JUNI: «Spider-Man: Across the Spider-Verse» er en kunstferdig, kul, hjertevarm og herlig ellevill superheltfilm, som kombinerer et rikt utvalg animerte uttrykk med en fengende historie fra multiverset.
ANMELDELSE: Spider-Man: Into the Spider-Verse – superheltfilm med et stort hjerte
Kjærligheten til Marvels tegneserier og den utvidede «Spider-Man»-mytologien gjennomsyrer filmen i både strek, popkulturelle referanser, gjesteroller og handling, noe som gjør «Across the Spider-Verse» til en fullstappet skattkiste for fansen.
Men det er ingen krav til forkunnskap i en film som også er full av ektefølte relasjoner, smadredeilige actionscener og massevis av vittige replikker.
Så er det også greit å si fra om at dette ikke er en enkeltstående film, men en «del 1» som skal avsluttes neste år med «Spider-Man: Beyond the Spider-Verse».
*Spoileradvarsel: Nedenfor følger det litt om handling i «Spider-Verse»-filmene*
Trøbbel i multiverset
Som i i den Oscar-vinnende forløperen «Spider-Man: Into the Spider-Verse» fra 2018, er det unge Miles Morales (Shameik Moore) som her er vår «Spider-Man». Han er i ferd med å finne rytmen i sin nye tilværelse som Brooklyns egen nabolagshelt. Men hans hemmelige dobbeltliv og tilhørende fravær skaper bekymring hos både foreldre og skolerådgivere.
De problemene må likevel vike da det viser seg at noen utilsiktede følger av hendelsene i forrige film truer ordenen i multiverset.
ANMELDELSE: Guardians of the Galaxy Vol. 3 – Fargesprakende fantasifest
Det betyr gjensyn med flere «Spider»-varianter fra andre univers, og noen veldig vanskelige avgjørelser rundt det der store ansvaret som følger med sånne store superkrefter.
Rollegalleriet har mange høydepunkt, og «Across the Spider-Verse» griper både som sårt familiedrama og som kul ungdomsfilm.
Det sentrale vennskapet mellom Miles og superheltkollega Gwen Stacy (Hailee Steinfeld) er fult av kjærlighet, vanskelige offer og noen opprivende opplevelser.
Med verkende traumer i bagasjen, er begge hovedpersonenes familiehistorier fulle av vemod, fortvilelse og håp. Og her brukes multiversets mange overlappende hendelser og sannsynligheter effektivt til å spille opp filmens vanskelige valg mellom å akseptere sin skjebne og sin smerte, og mulighetene for å berge dem en elsker.
En forrykende formfest
De tre regissørene Joaquim Dos Santos, Kemp Powers og Justin K. Thompson utnytter også multiversets varierte verdener til å elegant leke seg med ulike animasjonsstiler i en forrykende formfest på kinolerretet.
Med tegneserieruta som bankende inspirasjonshjerte og en fantasirikdom når det gjelder animasjonsfilmens muligheter for brudd på fysikkens lover, reiser vi innom en rekke visuelle stilarter som gir unike stemninger, morsomme kulturkombinasjoner og som er med på å forsterke de ulike «Spider»-variantenes tilhørighet og følelser.
Dette flettes elegant sammen med de popkulturelle referansene, med musikken og med en rekke formidable stemmeskuespillprestasjoner til en imponerende miks av stil, kunstnerisk bravur og kreativ gnist. Noe som gjør «Across the Spider-Verse» til en film full av sprudlende skaperkraft og kule detaljer.
Så mange detaljer at det kribler allerede i gjensynslysten.
Manuset til Phil Lord, Christopher Miller og David Callaham signaliserer i overkant tydelig hvor filmen er på vei et par plasser, og det kleber litt i fiksjonstroverdigheten ved noen plottmessige C-moment.
Men det er jo vanskelig å bedømme helheten i en film som bruker mye energi på å sette sine komplekse handlingstråder og overraskelser opp for finalen som kommer i avslutningsfilmen, «Spider-Man: Beyond the Spider-Verse», i 2024.
For meg var uansett dette en herlig frisk injeksjon av sprudlende og leken superheltkunst. Og jeg gleder meg stort til å se hvordan dette intrikate edderkoppnettet av en filmtrilogi henger sammen når avslutningen kommer neste år.
«Spider-Man: Across the Spider-Verse» har kinopremiere 2. juni. Anmeldelsen er basert på den originale versjonen. Den kommer også med norske stemmer.
