PÅ KINO 23. JUNI 2023: Dansens styrke som frigjørende uttrykksform dyrkes i denne fransk-belgisk-algeriske filmen, regissert av Mounia Meddour. Som i hennes debutfilm «Papicha – kampen for frihet» (2019), forteller hun nok en gang en sterk kvinnehistorie fra et strengt patriarkat.
Den nye filmens originaltittel er hovedfigurens fornavn, Houria. Jeg finner flere betydninger av det på nett, blant annet «frihet» og «evne til å handle, tenke og uttrykke deg i henhold til dine egne valg», som er en treffende beskrivelse av hennes innerste ønsker og kvaliteter.
Også denne gangen bruker Meddour den talentfulle og karismatiske skuespilleren Lyna Khoudri («De usedvanlige», «The French Dispatch») i hovedrollen. Dette samarbeidet har igjen resultert i en nydelig feministfilm som setter søkelyset på hvor utsatte kvinner kan være i det algeriske samfunnet.
ANMELDELSE: Samuel L. Jackson er i storslag i «Secret Invasion»
«Livets dans» er kanskje noe mer sprikende enn «Papicha», blant annet med noen løse historietråder som virker mangelfullt utviklet, men dette er likevel et oppløftende dansedrama med livslyst og motstandskraft.
Drømmen blir knust
25 år gamle Houria (Lyna Khoudri) er en talentfull ballettdanser, men drømmen om å bli tatt opp til den algeriske nasjonalballetten blir knust. Hun blir nemlig overfalt av en mann som mener hun urettmessig har ervervet seg pengene hans, og havner på sykehus med store skader.
Hun mister taleevnen og kommer ganske sikkert aldri til å danse på toppnivå igjen. Under opptreningen møter Houria andre kvinner som også bærer på store traumer, og takker ja når hun blir spurt om å instruere dem i dans.
Sammen forsøker de å finne en kreativ løsning for å få noe av sin stolthet og verdighet tilbake og slå tilbake mot mannsdominansen som undertrykker dem i et land som lenge har vært preget av borgerkrig og stor politisk uro.
Samtidig kjemper hun en kamp om å få sin overfallsmann til å stå til ansvar for det han har gjort, men Ali (Marwan Zeghbib) er en dømt terrorist som det kan være farlig å legge seg ut med.
Følelsesladet intensitet
Historien fortelles helt og holdent fra kvinners perspektiv, noe som forsterker inntrykkene fra deres møter med voldsmenn i trange smug og kåte sjekkekjekkaser som henger utenfor danseskolen.
ANMELDELSE: «The Flash» duger i massevis som lettbent superhelt-underholdning
Lyna Khoudri er like god her som hun var i «Papicha», og gir Hourias kamp en følelsesladet intensitet som aldri skaper noen som helst tvil rundt publikums sympati.
Det gjør inntrykk å se hennes nære vennskap med Sonia (Amira Hilda Douaouda), som har naive drømmer om det forjettede livet i Vesten (nærmere bestemt Alicante i Spania) mens de rydder hotellrom på dagtid.
Man får også en klar forståelse for den resignerte holdningen som mora Sabrina (Rachida Brakni) har til kvinners posisjon i Algerie, samtidig som hun kjemper for rettferdighet for sin egen datter.
ANMELDELSE: «Asteroid City» er som en eneste stor filmatisk lekeplass
Noen av historiens handlingstråder spinnes riktignok uten å nøstes opp til slutt, noe som føles som et savn, ettersom flere av dem har spennende tilløp som ikke følges opp.
Filmen har også noen etisk problematiske scener fra arrangerte vær-kamper som Houria satser penger på. Jeg har ikke funnet informasjon om hvordan dette ble innspilt, men man kan stille spørsmål om hvorvidt dyrenes velferd ble ivaretatt.
Viktig budskap
Deler av handlingen foregår på tegnspråk, siden Houria har mistet taleevnen (filmen er uklar på om dette er varig eller midlertidig).
Tegnspråkets kraft og skjønnhet kommer også til uttrykk i den evokative dansen Houria utfører, spesielt gjennom de siste aktene, strålende fotografert av franske Léo Lefèvre, som også gjorde «Papicha».
Det er nok denne tematikken som har fått skuespilleren Troy Kotsur, som er døv, til å sette sitt navn på rulleteksten som executive producer.
Han vant Oscar for den sterke birollen i «CODA» i fjor, og har derfor muligheten til å gi «Livets dans» en ekstra dytt i ryggen både i USA og internasjonalt.
ANMELDELSE: «Lucky Hank» er en vittig formulert midtlivskrise
Det fortjener filmen, selv om Mounia Meddour altså lar enkelte av skjebnene fare uten klare konklusjoner. Hovedinntrykket man står igjen med, er likevel at dette er en god film med både nerve, energi og et viktig budskap.
