PÅ VIAPLAY FRA 20. JUNI: «Lucky Hank» spenner mellom å være en sorthumorsistisk arbeidsplasskomedie fra universitetet, en vittig formulert midtlivskrise og et ganske ordinært familiedrama.
Serien er basert på romanen «Straight Man», og i senter for begivenhetene står den misfornøyde og arbeidslivstrøtte Hank Devereaux, Jr. En litteraturprofessor som har sett seg grundig lei middelmådigheten som rår på hans arbeidsplass.
ANMELDELSE: The Idol – For forelsket i eget speilbilde
Jeg humrer jevnt av dette friske og velspilte oppgjøret med selvhøytidelige studenter og selvtilfredse akademikere. Og med en så eminent skuespiller som Bob Odenkirk («Better Call Saul») i hovedrollen, så gnistrer det til tider av både komedie, misantropi og sammenbrudd.
Suverene høydepunkt hindrer likevel ikke «Lucky Hank» fra å selv duppe ned i middelmådigheten av påkostet amerikansk prestisjedrama fra tid til annen.
Serieskaperne Paul Lieberstein og Aaron Zelman serverer også opplagte plottomveier, flate familiekrangler og halvgode birollefigurer som bærer mer preg av sjangerøvelse enn inspirert fortellerkunst.
Et oppgjør med middelmådigheten
Hank Devereaux, Jr. skrev aldri oppfølgeren til sin lovende debutroman. Han ble aldri like akademisk anerkjent som sin far, og han mener det faktum at han leder litteraturinstituttet på det mellomgode Railton College er et bevis på egen middelmådighet.
Det beviset gjelder også studentene hans, og moroa starter da han lar dem høre akkurat hvor ubetydelige og mediokre de er, i en utblåsende tale rett fra den berømte levra.
Studenter, foreldre, skoleavis og kollegaer er forferdet over fornærmelsen, men som fast ansatt professor er ikke Hank spesielt nervøs for konsekvensene.
Helt til det viser seg at det er en ny sjef for universitetet (Kyle MacLachlan), som gjerne vil effektivisere sine humanistiske fag med noen velplasserte kutt.
Best når fornærmelsene hagler
Det virker til tider som om to toneleier kniver om førersetet i «Lucky Hank».
Serien starter som en skarp og sorthumoristisk arbeidsplasskomedie fra universitetet hvor fornærmelsene hagler, det krangles barnslig på lærerværelset og det pretensiøse punkteres med satirisk brodd.
ANMELDELSE:Happy Valley S3 – Fenomenal finale
Så vokser familiedramaet rundt Hank utover i episodene. Her blir serien mer ordinær i det spenning, vemod og feelgood skal skapes rundt forutsigbare rundingsbøyer for menn med midtlivskrise og overskyggende farskomplekser. Og disse innslagene vanner ut den friske energien fra universitetets tilskrudde konflikter.
Her hjelper heller ikke en fortellerstemme som mater oss Hanks tanker og observasjoner, og ofte sier det overflødige. Det er mulig litteraturprofessoren selv ville minnet serieskaperne om kunsten å vise, ikke fortelle.
Men du verden så bra denne serien svinger når den finner balansen mellom det vemodig vonde og det sviende morsomme!
Med poetiske anslag, treffsikker situasjonskomikk og Bob Odenkirks teft for selvsabotering og medmenneskelig varme har «Lucky Hank» flere sterke høydepunkt.
Aller best er episode fem, «The Clock» – med manus av Jean Kyoung Frazier («Beef») og regi av Jude Weng («Only Murders in the Building»).
Her dekkes bordet for et middagsselskap hvor jobbkonflikter, gamle feider, arvegods, egoisme og ekteskapstrøbbel får koke over på morsomt, smertefullt og gjenkjennelig vis. Og maken til effektiv og elegant bruk av en tikkende rekvisitt, kan jeg knapt huske å ha sett på TV.
«Lucky Hank» har premiere på Viaplay fra 20. juni. Det kommer to episoder i uken. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
