PÅ KINO 11. AUGUST 2023: Hvor godt du vil like denne Take That-musikalen avhenger antagelig av hvilket forhold du har til boybandsjangeren de var blant de største eksponentene for på 1990-tallet.
Er du fan, er regissør Coky Giedroychs «Greatest Days» full av kjente toner og nostalgiske tilbakeblikk som sikkert vil vekke fine følelser.
Har du et mer likegyldig forhold til musikken, som meg, er filmen et pent skuldertrekk med enkle fortellergrep og noen pinlige tilløp. Bandets største hits har absolutt iørefallende kvaliteter, nå som da, men bare noen få av låtene får virkelig skinne i musikalversjonen.
ANMELDELSE: «Mot alle odds» har godlynt familiedramatikk og effektiv travspenning
Historien som spinnes rundt musikken, er heller ikke sterk nok til å vekke det helt store engasjementet. Det er likevel grunn til å tro at «Greatest Days» vil kunne more de rundt 40-50 år gamle kvinnene som utgjorde majoriteten av bandets fanskare i storhetstiden.
Gjenforenes etter 25 år
Historien foregår på to tidslinjer. I 2018 vinner Rachel (Aisling Bea) fire billetter til en gjenforeningskonsert i Athen med hennes gamle favorittband The Boys (som ikke må forveksles med Prime Video-serien).
Samboeren Jeff (Marc Wootton) tror han og et vennepar er det opplagte reisefølget, men Rachel begynner å tenke tilbake på ungdomstiden i Clitheroe i Lancashire.
I 1993 møter vi den unge Rachel (Lara McDonnell) og bestevenninnene Debbie (Jessie Mae Alonso), Heather (Eliza Dobson), Claire (Carragon Guest) og Zoe (Nandi Hudson). Vi ser hvordan kjærligheten til The Boys binder dem sammen, men 25 år senere har de åpenbart mistet kontakten med hverandre.
ANMELDELSE: Fornøyelige drapsforviklinger i «Only Murders in the Building» S3
Derfor inviterer Rachel med seg Heather (Alice Low), Claire (Jayde Adams) og Zoe (Amaka Okafor) til Athen og en gjenforening som vekker følelser over hele spekteret.
For overfladisk til å gjøre inntrykk
«Greatest Days» er basert på en suksessrik musikal som har turnert i både England og Irland og vært spilt i West End i London. Manuset til både musikalen og filmen er skrevet av Tim Firth, som selvsagt har hatt en utfordring med å spinne en sammenhengende historie rundt et knippe låter med tekster som ikke nødvendigvis har mye til felles.
Han har imidlertid greid å forfatte en historie der gammelt vennskap og nye utfordringer settes i perspektiv, og det er absolutt noen gjenkjennbare elementer her.
Siden det må ryddes plass til så mye sang og dans, får man imidlertid følelsen av å sitte igjen med kun et omriss av disse figurenes historier. Man blir underholdt, men historien og personskildringene blir for overfladisk til å gjøre inntrykk.
ANMELDELSE: «Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem» funker faktisk overraskende godt
Dessuten blir man bare irritert hver gang The Boys dukker opp som fantasifigurer i jentenes/damenes virkeligheter, for de er så boybandsleipe at man må bare le, samtidig som hovedfigurenes integritet undergraves av at de virkelig har vært fans av dette.
Spruter av durstemt energi
Virkelighetens Take That hadde langt mer sympatiske fremtoninger, og de tre gjenværende medlemmene, Gary Barlow, Howard Donald og Mark Owen, som er blant filmens produsenter, gjør også et morsomt innhopp underveis.
Høydepunktene er den genuint vakre bruken av den kanskje beste Take That-låta, «Back for Good», der både tekst og musikk effektivt understreker dramatikken den akkompagnerer. «Never Forget» gjør også susen som et oppløftende lydspor for det fargesprakende klimakset.
Jeg skulle bare ønske at filmen hadde enda flere slike øyeblikk. Den spruter av durstemt energi med noen festlige figurer, det skal den ha, men har litt for mange ukjente låter for ikke-fans.
Måten de presenteres på, er heller ikke alltid like inspirerende, slik at «Greatest Days» ender opp som en slags «Mamma Mia!» light.
