PÅ NETFLIX FRA 19. OKTOBER: «Bodies» gir deg en mørk dose britisk krim i høsten. I tillegg til sci-fi og historisk drama.
Fortellingen basert på tegneserien fra Si Spencer, skapt for Netflix av Paul Tomalin, er nemlig en standard krimhistorie på mange måter: En politibetjent oppdager et nakent lik i et smug i Whitechapel i London. Liket er tilsynelatende skutt i øyet, men har ikke utgangssår.
Ganske mystisk? Joa, men det som er enda mer mystisk, er at nøyaktig det samme skjer med fire etterforskere i fire ulike tidsepoker. Den nakne kroppen blir funnet i 1890, 1941, 2023 og i 2053.
Snurr forvirring! Heldigvis er ikke «Bodies» så forvirrende. De ulike tidslinjene er tegnet såpass tydelige, komplett med egne fargeskalaer, at det er lett å skjønne hvor vi befinner oss.
Samtidig må alle rundt etterforskerne overbevises, slik at seerne får servert mysteriet i små porsjoner, med flere repetisjoner.
Fremmedgjorte betjenter
I sentrum av mysteriet står nåtidens DS Shahara Hasan i London-politiet, spilt av Amaka Okafor. Hun er den som oppdager liket i 2023, og forstår etter hvert at det er større krefter i spill enn kun en «enkel» morder. Okafor spiller Hasan både stødig og troverdig, og hjelper til å jorde den til tider spinnville historien.
Den mest karikerte figuren er DS Whiteman, spilt av Jacob Fortune-Lloyd. Mye på grunn av at Fortune-Lloyd, som også var å se i «The Queen’s Gambit», er kroppsliggjøringen av en noir-helt fra 40-tallet. Whiteman, eller Weissman som enkelte av kollegene insisterer på å kalle ham, er jøde i politistyrken i 1941, og får kjenne antisemittisme på kroppen – sånn i tillegg til bombing av London mens han forsøker å gjøre jobben sin.
I 1890 er det Kyle Soller, sett i «Poldark» og «Andor», som spiller etterforsker DI Hillinghead. Han fremstår som den streiteste av våre politi-representanter, til vi skjønner at han har ting i privatlivet han holder skjult.
Fremtidens etterforskning foretas av «Unortodox»-stjerne Shira Haas som DC Maplewood (jeg kan dessverre ikke forklare titlene i London-politiet verken i fortid, nåtid eller fremtid). Hun er født med en funksjonshemning, men helsevesenet i 2053 sikrer hjelp til alle – i hvert fall dem som er lojale mot den totalitære staten.
Alle våre fire etterforskere har noe ved dem som gjør at de tilhører utsatte og ofte fremmedgjorte grupper. Og et gjennomgående tema er det å passe inn og bli elsket. Faktisk er mottoet til det som fremstår som en undergrunnsgruppe: «Vit at du er elsket».
Gjennomført verdensbygging
Flere tilfeller av ganske forferdelige alderdoms-sminke (som jeg først lurte på om skulle være brann- eller knivskader), trekker ned i en ellers gjennomført produksjon. Detaljer som blå linser på den brunøyde skuespilleren Gabriel Howell som Elias, som får ham til å se ut som en levende blond pigg-versjon av skrekkdukken Chucky, er distraherende.
Verdensbyggingen fungerer derimot godt med sine tydelig tegnede epoker og delte skjermer. Veteran Stephen Graham («Snatch», «Gangs of New York», «This Is England») gjør noe som oppleves som friskt og annerledes for ham som politikeren Mannix.
Og i den grad tidsreiser kan forklares lettfattelig, gjøres det forsøksvis her. Jeg skal ikke hevde å ha forstått detaljene i tidshoppingsaspektet, men jeg kjøper det i seriens sammenheng. «Bodies» krever uansett at du følger godt med, det er ingen serie du kan la surre i bakgrunnen.
Miniserien har sine fartshumper og skjønnhetsfeil, men fungerer best når den operer som standard britisk krim. Da er den like banalt tilfredsstillende som en kopp kakao i høstmørket.
Miniserie i åtte episoder. Anmeldelsen er basert på alle åtte.
