PÅ KINO 10. NOVEMBER 2023: Julekalenderen «Jul i Skomakergata» fra 1979 er en kjent og kjær klassiker for mange, men skal vi være helt ærlige, har ikke alt ved serien nødvendigvis tålt tidens tann like godt.
Den nye filmversjonen frisker heldigvis opp både tematikken, figurene og det lille universet de opererer i.
ANMELDELSE: «The Marvels» er et kjapt konsumert actioneventyr
«Den første julen i Skomakergata» forsøker på ingen måte å ta avstand fra seriens karakteristikker, men holder seg til det varme, trygge og gjenkjennelige.
Regissør Mikal Hovland («Blank», «Kongsvika») og manusforfatter Maren Skolem («Post Morten: Ingen dør på Skarnes», «Fenris») gir imidlertid både figurene og miljøet en større dybde og klangbunn, samtidig som de tar vare på den samlende familiekosen som den gamle serien hadde som sin fremste styrke.
Filmen omfavner det store kinolerretets muligheter, blant annet med imponerende vinterbilder (Torkel Riise Svenson), gjennomført produksjonsdesign (Mirjam Veske), sjangertro art direction (Susanne Vågsæter), nydelige kostymer (Anne Isene), storslått musikk (Gaute Storaas) og en opphøyet dramatikk som vil appellere til et bredt alderssegment.
ANMELDELSE: «The Buccaneers» er et kostymedrama for generasjon Z
«Den første julen i Skomakergata» forsøker ikke å tulle med opphavet eller tøye grensene for sjangeren, men kjører på med kalkulert nostalgi. Kanskje er det nettopp derfor dette kommer til å bli en sikker kinosuksess.
Stine er på rømmen
Som tittelen antyder, forteller filmen en forhistorie til serien. Året er 1945 og innbyggerne i idylliske Skomakergata nærmer seg sin første jul etter tyskernes okkupasjon av Norge under Andre verdenskrig.
Hit kommer 9 år gamle Stine (Kaya Ekerholt McCurley) reisende helt alene med toget. Hun er på rømmen fra noe eller noen, og søker ly for vinterkulda i butikken til Jens Petrus Andersen (Kåre Conradi).
Skomakeren viser seg å være ganske annerledes enn i serien, nemlig en mutt surpomp som ikke har vært ute av huset på årevis, og tar imot kundenes sko gjennom ei luke i døra.
Det er også noe rart med Stines historie om faren som skal komme for å hente henne i Skomakergata, men hun får likevel bo hos Andersen mens hun venter. Det skal vise seg at begge bærer på hemmeligheter som gradvis avdekkes i dagene rett før julaften.
Man blir skikkelig sjarmert
Filmen gir oss et mer nyansert syn på skomaker Andersen, blant annet med en trist forklaring på hvorfor han egentlig bor alene. Den konsekvent solide Kåre Conradi håndterer denne utfordringen uten å besudle arven etter Henki Kolstads signaturrolle fra serien.
ANMELDELSE: «The Killer» eksploderer med knallhard slagkraft
Den største stjerna er imidlertid Kaya Ekerholt McCurley, som gjør Stine til en tøff, modig og utadvendt hovedperson, til tross for vanskelige omstendigheter. Ei jente på rømmen med krig som bakteppe gir unektelig visse aktuelle assosiasjoner.
Man blir også skikkelig sjarmert av Håkon Seip i rollen som Stines nye venn Jørgen, og hans foreldre, spilt av Rebekka Nystabakk og Nils Petter Mørland.
Skuespillere som Jan Sælid, Kristoffer Olsen, Mathias Luppichini, Lene Kongsvik, Lisa Tønne, Olav Waastad og Martin Lepperød utfyller det fine persongalleriet med både kjente og ukjente figurer.
Man skal ikke forvente at Mikal Hovland og Maren Skolem gjør radikale endringer på grunntonen i regissør Grete Høien og forfatter Bjørn Rønningens gamle serie, og det har trolig aldri vært hensikten, heller.
ANMELDELSE: «Fingernails» er et tamt skråblikk på moderne kjærlighet
Det fører nok også til at humoren blir for lun til å bite skikkelig fra seg, mens den dramatiske nerven ikke kan tynes for langt, med tanke på den yngste målgruppa.
«Den første julen i Skomakergata» fungerer likevel forbilledlig fint på sine premisser som en skikkelig kinofilm med flotte bilder i bredformat (godt klippet av Margrete Vinnem), en nydelig og gjennomarbeidet verdensbygging (innspilt på Maihaugen og Filmparken på Jar) og en sympatisk historie som makter å blande både spennende og sørgmodige handlingstråder med den forventede julehyggen.
