PÅ KINO FRA 17. NOVEMBER: «Livet er den tiden det tar å dø» er en poetisk dokumentarfilm som først og fremst handler om bluesdikteren Lars Saabye Christensen.
ANMELDELSE: Sult 2020 – En samling postkort fra utsiden
Vi sneier innom noen av den folkekjære forfatterens mest kjente romaner, som «Beatles» og «Halvbroren», men her er det musikken og lyrikken som har hovedrollen.
Gjennom intervju, høytlesninger, konsertopptak og studioinnspillinger blir vi tatt med inn i Saabye Christensens tekstunivers – og dets humørfylte skråblikk, melankolske livsbetraktninger og gjennomtrengende sannheter.
Og på kinolerretet maler regissør Bjørn-Owe Holmberg ut historien med naturbilder og bybilder – både med og uten hovedpersonen foran linsen – og tar oss med til Oslo-gater og nordnorske fjellutsikter som har vært sentrale for både forfatter og forfatterskap.
Fra Morrison til «Månen over Møysalen»
Lars Saabye Christensen slipper oss nært innpå i denne dokumentarfilmen. Han har vært gjennom kreftbehandling, og allerede fra første scene merker vi at det koster hovedpersonen å invitere oss inn.
Det setter tonen for et ekte og nært portrett som tar oss med til flere vesentlige hendelser og inspirasjoner. Vi blir med til et avgjørende øyeblikk i en klokkebutikk i Bygdøy allé. Vi får høre om inspirasjon fra Knut Hamsun og Jim Morrison. Vi blir med på et gjensyn med Sortland – hvor han bodde og skrev fra 1983 til godt utpå 90-tallet.
Musikken er hele tiden med. Filmen starter med bandet Norsk Utflukt i studio under pandemien, og mange av filmens fremførelser kommer fra bandet på scenen. Der sitter Lars Saabye Christensen i lyset fra tivolilampen, mens gitarist, og den norske bluesskikkelsen, Kåre Virud vrir levde toner ut av sin Telecaster.
Bjørn-Owe Holmberg akkompagnerer låter, lyrikk og intervju med bilder som både forankrer ordene på lydsiden og avløser dem.
ANMELDELSE: The Marvels – kjapt konsumert actioneventyr
Noen av de mer generelle naturbildene fra skog, svaberg og kirkegård oppleves til tider litt ordinære – på grensen til det sentimentale. Men sammen med relevante bymotiv fra Oslo, og reportasjeinnslag fra nordnorsk natur, så får de varierte landskapene en helhet som både kler de konkrete historiene, og fargelegger poesien og livsbetraktningene.
Filmen byr også på flere fine scener og historier et platesamlende og bluesinteressert publikum vil sette pris på.
Dokumentarfilm med bluestakter
Det er mye god blues og rufsete sjarm i måten regissør og fotograf Bjørn-Owe Holmberg har komponert sin film. Dette er ikke en polert produksjon. I alt fra lyssetting til lyddesign er dette en film som sikter på å holde det ekte.
Hovedintervjuet er gjort med en enkelt mikrofon, plassert så den gir et helbilde av rommet. Den fanger ikke bare opp Lars Saabye Christensens stemme, den tar også inn omgivelsene – med lyden av armer som gestikulerer og bevegelser som får være med å gi et ærlig bilde av innspillingen.
ANMELDELSE: Den første julen i Skomakergata – blir skikkelig sjarmert
Den gjentagende formen hvor det rulleres mellom intervju, montasjer, musikk og lyrikk er også satt opp som en jam. Den tar noen sidespor her og der, men holder oss i jevne rytmer og bygger innimellom opp til noen nydelige høydepunkt.
For meg er et av filmens fineste øyeblikk en fremførelse av diktet «Månen over Møysalen». Her står vi sammen med Lars Saabye Christensen og ser opp mot fjellet utenfor Sortland, samtidig som dikteren forklarer at hans høydeskrekk har hindret han i å noen gang faktisk besøke toppen han har skildret så vakkert.
Det er i dette spennet mellom det høystemte, det hverdagsvakre og det sorgmuntre at filmen virkelig skinner som både portrett og poesifremførelse – og det er en gave til alle som er glad i Lars Saabye Christensen og hans treffsikre ord.
«Livet er den tiden det tar å dø» har kinopremiere fredag 17. november.
