PÅ KINO FRA 10. NOVEMBER: Jan Vardøens «Sult 2020» er basert på Knut Hamsuns bokklassiker «Sult» fra 1890, og oppdaterer historien om en lidende kunstner i hovedstaden til førjulstiden 2020.
ANMELDELSE: The Marvels – kjapt konsumert actioneventyr
Jonathan Chedeville storspiller i hovedrollen som den fattige, sultne og etter hvert desperate maleren som virkelig får kjenne Oslos kulde på kroppen. Og i et variert birollegalleri serverer Mimmi Tamba, Bjørn Sundquist, Ingar Helge Gimle, Hans Olav Brenner, Charlotte Frogner og Helén Vikstvedt både komedie, tragedie og hjertevarme til små og store situasjoner.
Ved å spille inn filmen i et pandemistengt Oslo, har Vardøen lyktes med å skape en isolert, vemodig og vakker storbysymfoni som virkelig kler historiens beinharde utenforskap. Og filmen biter seg fast med blottstillende oppgjør, opprivende kroppslige skildringer og stemningsfulle skråblikk.
Det er ikke alle de karikerte figurene og situasjonene vi møter som byr på like mye næring. Det lugger litt i både detaljer og fremførelser enkelte plasser. Men i hovedpersonens rastløshet har filmen en rå energi som driver den fremover. Og for meg, som har stor sans for indiefilmens lavmælte estetikk, dedikerte outsiderblikk og rom for poetiske virkemidler, er det veldig mye å glede seg over i «Sult 2020».
Det var i den tid
Det er desember 2020, og vår hovedperson er pengelens i et nedstengt Oslo. Kroppen bærer preg av lite mat. Han sover i en lånt sovepose på en hybel han ikke lenger har råd til, men med frakk, hvitskjorte og mansjettknapper holdes fasaden oppe.
Han tegner skisser ute i byen. Han maler på ambisiøse prosjekter. Han venter og håper på anerkjennelse for sin kunstnergjerning.
Han støter på både gamle kjente, nye muligheter og potensielle hjelpere – og det er lyspunkter på veien. Men stolthet, stahet, kunstnermyter, manglende kommunikasjon og samfunnets unnvikende tendenser gjør at vi stadig beveger oss nedover en spiral hvor økonomi, fysisk helse og psykisk helse stadig svekkes.
Den bokstavelige sulten etter mat står sentralt i den ytre handlingen. Men tittelen kan også tolkes til å gjelde både sult etter aksept, sult etter å lykkes og sult etter nærhet og medmenneskelighet.
ANMELDELSE: Past Lives – Denne filmen er en perle!
Jonathan Chedeville treffer troverdig i sin høflige og selvutslettende fremførelse. Og for hvert «nei da, det går fint» han leverer, så trykker filmen på – både som psykologisk drama og som kamp for tilværelsen.
Med pandemien som bakteppe er det nedstengte Oslo en effektiv kulisse å spille ut denne historien i. Hvis det er vanskelig å se hverandre i en travel storbyhverdag, blir det nesten umulig i en tid hvor masker, kohorter og distanse preger samfunnet. Og bildene fra et nedstengt Oslo har en helt unik stemning som gjør at filmen også griper som pandemiskildring.
Et postkort fra utsiden
«Sult 2020» er en Oslo-film som fester seg som en samling postkort fra utsiden. Her er bymotivene og rytmene langt unna hovedstadens klisjeer, striglede overflater og gjestmilde vesen.
Her fryser vår hovedperson gatelangs, under broer og i ytterkanten av kjente bymotiv. Her er vi kun på korte besøk i varme leiligheter, på galleri og i butikker – og den pengelense tegnes som uvelkommen med presis og syrlig strek.
Akerselva flyter gjennom filmen som en historisk hovedåre, med klassebevisste forbindelser som strekker seg tilbake til 1890-tallets Kristiania. Og det er mye byrom til ettertanke i det Vardøen lar sober gitarvreng, hovedpersonens byinspirerte kunst og nesten folketomme utsikter være med å male et stille Oslo.
Fotograf Ole Andreas Grøntvedt fanger det hele med et skarpt blikk. Her skinner filmens lavbudsjettestetikk med naturlig lys i velkomponerte bilder av megetsigende motiv. Det er bilder som klarer å fange både det indre og ytre landskapet i det vår hovedperson drives fra skanse til skanse i denne byen som setter sine merker.
«Sult 2020» har kinopremiere 10. november.
