Ho ho ho – så var det jul igjen, og da selvfølgelig tid for å anmelde et knippe av nye julefilmene av året. Filmpolitiet har saumfart utvalget på kino og strømmetjenester, og sett åtte snødryssede og bjelleklingende bidrag.
LES OGSÅ: De 10 beste julefilmene – våre favoritter
For å hjelpe dere å navigere i det omfangsrike Bermudatriangelet julefilmer etter hvert utgjør, og passe på at dere ikke ser dere vill, rangerer vi her alle filmene vi har rukket å vurdere av de sikkert hundrevis som strømmer på de tusen skjermer: Fra best til verst.
Vi går ikke rundt julegrøten, men rett på:
«There’s Something in the Barn»
En juleskrekkomedie fra Magnus Martens som med sikre stilgrep og en frisk fortellerglede gjør «There’s Something in the Barn» til et morsomt tilskudd til sjangeren.
Vi følger en amerikansk familie som kommer flyttende til gården de har arvet et sted i Gudbrandsdalen. Lokalbefolkningen mistenker at gården er hjemsøkt, og kort tid etter oppdager unge Lucas (Townes Bunner) at det faktisk bor en fjøsnisse (Kiran Shah) på låven (store tomler opp til maskørene og effektmakerne!).
Da har han allerede lært av mannen som styrer det lokale nissemuseet, Tor Åge (Calle Hellevang Larsen), at fjøsnisser må behandles etter bestemte regler for å bevare husfreden. Men når reglene ikke overholdes, skjer brutale og groteske ting, med humoren lurende like ved.
Filmen byr på på en respektabel mengde gørr og blod til å ha 12-årsgrense, og Martens & Co utviser god filmatisk oppfinnsomhet med en hel del slapstick.
«There’s Something in the Barn» morer og underholder kanskje mer enn den faktisk skremmer, men det har nok også vært selve målet for denne produksjonen, som har alle muligheter til å bli en alternativ julefavoritt!
Se om du liker: «Gremlins», «Rare Exports» og «Violent Night».
Hvor: På kino
Les hele anmeldelsen her: Juleskrekkelig underholdning med svart humor
«Den første julen i Skomakergata»
«Den første julen i Skomakergata» forsøker på ingen måte å ta avstand fra seriens karakteristikker, men holder seg til det varme, trygge og gjenkjennelige.
Regissør Mikal Hovland («Blank», «Kongsvika») og manusforfatter Maren Skolem («Post Morten: Ingen dør på Skarnes», «Fenris») gir imidlertid både figurene og miljøet en større dybde og klangbunn, samtidig som de tar vare på den samlende familiekosen som den gamle serien hadde som sin fremste styrke.
Som tittelen antyder, forteller filmen en forhistorie til serien. Året er 1945 og innbyggerne i idylliske Skomakergata nærmer seg sin første jul etter tyskernes okkupasjon av Norge under Andre verdenskrig.
Hit kommer 9 år gamle Stine (Kaya Ekerholt McCurley) reisende helt alene med toget. Hun er på rømmen fra noe eller noen, og søker ly for vinterkulda i butikken til Jens Petrus Andersen (Kåre Conradi).
Humoren blir for lun til å bite skikkelig fra seg, mens den dramatiske nerven ikke kan tynes for langt, med tanke på den yngste målgruppa.
«Den første julen i Skomakergata» fungerer likevel forbilledlig fint på sine premisser som en skikkelig kinofilm med flotte bilder i bredformat, en nydelig og gjennomarbeidet verdensbygging, og en sympatisk historie som makter å blande både spennende og sørgmodige handlingstråder med den forventede julehyggen.
Se om du liker: Filmer om jul i gamle dager
Hvor: På kino
Les hele anmeldelsen her: Frisker opp både figurene og universet
«Familieforvekslingen»
Etter lesten til kroppsforvekslingskomedier som «Freaky Friday», «Big» og «13 Going on 30», kommer Netflix’ nyeste julekaosfamiliekomedie.
Mye står på spill for alle medlemmene i den amerikanske familien som opplever gnisninger og misforståelser rett før jul. Ved hjelp av litt kosmisk magi, våkner de opp i hverandres kropper, og må ta fatt på den vanskelige oppgaven det er både å takle hverandres utfordringer og finne tilbake til familiefreden.
Det hele er ganske formelforslitt og forutsigbart, men samtidig ganske underholdende om du tåler dårlig CGI-hundeslapstickkomikk og falsk snø.
Som bonus dukker bandet Weeser opp som pappa-rockerne Dad or Alive, det blir flatulens-vitser, og Tyskland-stjernen Matthias Schweighöfer spiller sær hundetrener/barnepasser.
Se om du liker: «Freaky Friday» og «Hangover»
Hvor: Netflix
«My Norwegian Holiday»
En amerikanske Hallmark-film med irske, nederlandske og kanadisk-australske skuespillere, delvis innspilt i Bergen.
Vi følger J.J. som i Minnesota prøver å bli ferdig med doktorgraden i meteorologi. Hun får, etter en forvekslet kaffe med nordmannen Henrik, et tilfeldig tilbud om å overta en flybillett til Bergen like før jul. Etter først å ha slått det fra seg, griper hun muligheten til både å komme «nærmere nordpolen» og undersøke et mysterium rundt sin avdøde bestemors spikkede trollfigur.
Det høres tullete ut, og er enda mer tullete. Men likevel langt fra den mest ko-ko ideen denne filmen serverer. Den drar også inn landslaget i alpint, strikking og et bryllup.
Alle som snakker «norsk» gjør det så gebrokkent at det er underholdning i seg selv. Handlingen er lagt til julen, men det er grønt på utsiden av vinduene, og solen skinner på små hauger med falsk snø dandert rundt i Bergen.
Det er ikke så mye kulturkrasj i denne romantiske komedien, som det er kulturrunking. Det som anses som «typisk norsk» mates inn med teskje. Hvis du trodde «There’s Something in the Barn drar tropen «nordmenn slik vi liker å tro vi blir sett utenfra» langt, er det bare å tro om igjen. «My Norwegian Holiday» tar (kranse)kaka.
Det blir veldig søtt, veldig glatt og veldig nasjonalromantisk – akkurat som julen selv. Da mener jeg vi tåler en ekstra dose kliss og kos.
(Dessuten tror jeg norskbidraget har potensial til å bli en kultklassiker på linje med «X-Files»-episoden «Død Kalm»)
Se om du liker: Tullete romantiske plott og sære norske innslag!
Hvor: TV 2 Play, eller på TV 2 på lillejulaften
Les hele anmeldelsen her: Underholdende kulturrunking
«Candy Cane Lane»
«Candy Cane Lane» bøtter på med juleglitter og blinkende lys i amerikanske mengder, altså «store», og forsøker i tillegg å ha noen mer seriøse handlingstråder under den ytre komikken i filmen med Eddie Murphy i hovedrollen.
Dessverre blir det mer mas enn moro når regissør Reginald Hudlin (som også regisserte Eddie Murphy i «Boomerang» i 1992) kaster disse ambisjonene på dynga og går for heseblesende situasjonskomikk. Noe fungerer, men ikke alt er like morsomt.
Familiefaren Chris (Murphy) mister jobben sin rett før jul i El Segundo i California, men forteller det bare til kona Carol (Tracee Ellis Ross). Han vil ikke si det til barna Joy (Genneya Walton), Nick (Thaddeus J. Mixson) og Holly (Madison Thomas) for å ikke ødelegge den siste jula alle bor hjemme.
Så øyner han sjansen til å redde seg inn ved å vinne førstepremien på 100.000 dollar i den tradisjonsrike konkurransen om best juledekorasjon i gata Candy Cane Lane.
«Candy Cane Lane» er kanskje en velsmurt og kalkulert underholdningsmaskin, men likevel en lettvekter i julesjangeren.
Selv om det er et pluss for gamle fans å se Eddie Murphy få lov til å skinne litt igjen, er det åpenbart at han mangler «edgen» og råskapen han en gang hadde som komiker.
Se om du liker: Gamle Eddie Murphy-filmer, nabokrangler og voldsom juledekor.
Hvor: Prime Video
Les hele anmeldelsen her: Mer mas enn moro
«Dashing Through the Snow»
Rapperen Ludacris har hovedrollen som sosialarbeideren Eddie i «Dashing Through the Snow». Han er sosialarbeider, juleskeptiker og muligens i ferd med å skilles fra kona.
Mens han mater naboen katt, kommer han over en nissekledd fyr som kaller seg Nick i huset (som i sankt Nikolaus). Eddie tror selvsagt han er en innbruddstyv og vil ta med Nick til politiet, men må da også ta med datteren Charlotte (Madison Skye Valdium) som er noe mer åpen for konseptet «Julenissen».
Gjennom filmen avslører Nick stadig flere detaljer om menneskene rundt seg – han vet merkelig nok hva de ønsket seg til jul i alle aldre, og ikke minst hva de fikk. Han har også et team av hjelpere på et mystisk lager, og hevder at han kan tilkalle reinsdyrsleden sin ved hjelp av en reinsdyr-fjernkontroll.
En sidetråd om en korrupt politiker og en bande tyver er veldig lite vellykket og ofte forstyrrende. «Dashing Through the Snow» bruker også altfor lang tid på å komme i gang.
Men to høydepunkter er når Ludacris i en scene sier at noe er «ludicrous» – og når kjenningsmelodien fra «Rocky» spiller over en avgjørende scene!
Se den om du liker: Filmer som styrker troen på julenissen
Hvor: Disney+
Hør hele tipset i denne podkastepisoden: Dommen over årets nye julefilmer
«Så var det jul igjen»
Ny norsk Netflix-film om norske Thea (Ida Ursin-Holm) som bor i Los Angeles med kjæresten Jashan fra India (komiker Kanan Gill). Kjærligheten ser ut til å gå på skinner – helt til Thea inviterer Jash til å bli med hjem til Norge for å feire jul.
Med én gang Jash ankommer Telemark, inntreffer absolutt alle klisjeene du kan komme på: Inder lager for sterk indisk mat til nordmenn. Nordmenn drar med inder på ski. Inder er for høylytt. Nordmenn klarer ikke å uttale indisk navn. Sitar blander seg med bjelleklang.
«Så var det jul igjen» varer heldigvis under halvannen time, men rekker å være både masete og veldig ukomfortabel. Flere av Theas familiemedlemmer reagerer på at Jash er det de kaller «spennende». Og når samtlige komiske situasjoner baseres på forventede kulturkrasj, blir filmen én eneste lang kultur-kjedekollisjon du ser komme. Det som kunne vært et lettbeint skråblikk, tipper ofte over i ren eksotisme.
På plussiden ser «Så var det jul igjen» koselig ut, den henger sammen i klipping og har mye snø som ser ut som snø!
Skuespillerne, som også inkluderer Marit Andreassen, Erik Follestad og Mads Sjørgård Pettersen, gjør jevnt over solid innsats, men kan gjøre lite med rammene de jobber innenfor.
Selv for en julestrømmefilmelsker blir «Så var det jul igjen» en for tynn suppe som smører for tykt på.
Se om du liker: Julekulturkrasj
Hvor: Netflix
Les hele anmeldelsen her: Klam kulturkollisjon
«Verdens beste jul»
Tobarnsmoren Charlotte, spilt av Heather Graham, er misunnelig på en tidligere studievenninne, spilt av artisten Brandy, som sender skrytende julenyhetsbrev I posten. Når jula kommer, får familien etter noen forviklinger mulighet til å feire hos nettopp skrytepaven, og da får Charlotte mulighet til å undersøke denne påståtte vellykketheten. Hun kjenner på både sjalusi og misunnelse – og etter hvert litt juleglede.
Filmen kan egentlig oppsummeres sånn jeg skriver i anmeldelsen: «Når det er skummelt kleint og du tror det ikke kan bli kleinere, blir det det – og så synger Brandy litt innimellom.»
«Verdens beste jul» har også en ekstremt irriterende vidunderbarn-rollefigur, og liker å gni inn allerede tydelige poenger gjennom stemmer i hodet. For meg blir det for mye irritasjon og altfor lite magi.
Se den om du liker: Konstruert julekrøll med falmede stjerner – Jason Biggs fra «American Pie» er også med.
Hvor: Netflix
Les hele anmeldelsen her: Langt fra verdens beste julefilm
