PÅ KINO FRA 16. FEBRUAR: Det er noe deilig «Roald Dahlsk» over måten «Victoria må dø» morer seg med det morbide, groteske og fordomsfulle på.
Det lekne manuset, skrevet av regissør Gunnbjörg Gunnarsdóttir og Rolf-Magne Andersen, handler om Henrik og Hedvig som får stemoren – unnskyld, bonusmoren – Victoria i vrangstrupen og legger en plan for å bli kvitt henne for godt.
Beige-beundrende Victoria (Ine Marie Wilmann) jobber med noe «interiør-Insta-drit» og å tvinne den veike, men rike, vinglefaren Nikolai (Morten Svartveit) rundt lillefingeren.
ANMELDELSE: «Madame Web»: Uinspirert superheltfilm
Når hun innfører begrenset skjermtid for Henrik og Hedvig, til tross for at «mobil er en menneskerett», renner begeret over for de besteborgerlige barna. De forsøker å engasjere Carl (Leo Ajkic), som de antar er leiemorder i den balkanske mafiaen i Bergen, til å knerte stemoren.
Fargekoordinert fasadeliv
«Victoria må dø» byr på en gjennomført visuell sukkertøyversjon av Bergen som blander fargekoordinert fasadeliv med fryktelige – og frydefulle – fantasisekvenser.
Det mest usannsynlige er likevel at Bergen alltid er badet i sol og har en bank der man kan gå rett inn og snakke med folk bak skranken. Men i filmens univers fremstår det helt logisk.
Blant pastellene, blondekragene og poloskjortene er det høy forekomst av perler og ufyselige mennesker. Wilmann må ha kost seg med å spille en så ufordragelig rolle. Hun er den perfekte influenser-stemor man elsker å hate.
Unge stjerner
Men unge Mille Sophie Rist Dalhaug og Sverre Thornam stjeler likevel showet som Hedvig og Henrik: Fullkomment forutinntatte, bortskjemte og snobbete. De overbeviser fra tåspiss til nese i sky.
Generelt er filmen fylt med sterke skuespillere som leker seg med sjablongene av roller de har fått utdelt. Agnete Haaland er den fisefine farmoren overraskende åpen for fataliteter, og Anette Hoff dukker opp som en herlig folkelig og småforfyllet figur.
ANMELDELSE: «All of Us Strangers»: Anbefales for alle brennende hjerter
Ajkic er familiefaren som bare ønsker å ta vare på familien, men i krasjet med Nav ender med å vurdere andre veier enn den smale.
Fordomsfleip
«Victoria må dø» fleiper med både fordommer, rasisme og alkoholisme, og gjør det helt uten å unnskylde seg. Den er ikke for alle, men de den passer for, får det gøy.
Filmen tar stadig overraskende vendinger. Av og til vendinger som oppleves som litt vel enkle løsninger, men de er effektive i fortellingen.
Besteborgerlig brutalitet
Det høres kanskje ikke voldsomt konfliktfylt ut at pastell kolliderer med beige, men i denne verdenen er det bokstavelig talt svart-hvitt. Eventuelt bergensk arroganse mot østlandsk snobberi.
Produksjonsdesignet fra Josephine Farsø og musikken fra Olav Røyrhus Øyehaug er med på å komplettere universet som kanskje har samme fargepalett som Kardemommeby, men langt fra samme tone.
«Victoria må dø» er ikke blodig, men når det braker løs med besteborgerlig brutalitet, blir det morbid moro for unga. Og deres foreldre.
