PÅ APPLE TV+: Romanen «Presumed Innocent» fra 1987 har tidligere blitt filmatisert i 1990 med Harrison Ford i hovedrollen. Nå har advokatseriemesteren David E. Kelly («Big Little Lies», «The Lincoln Lawyer») laget en ny versjon med Jake Gyllenhaal og Renate Reinsve i sentrale roller.
ANMELDELSE: House of The Dragon S2 – maktkamp i høysetet
Resultatet er en advokatthriller med kvalitet i alle ledd som serverer en oppdatert og velspilt blanding av krim, rettsdrama og psykologisk thriller.
De to første episodene, glimrende regissert av Anne Sewitsky («Sykt lykkelig», «Jørgen + Anne = sant»), fester et stramt og engasjerende grep rundt et krimmysterium – fra et manus som også har gjort noen fengende og spennende endringer fra originalen.
Men utover de syv (av åtte) episodene som pressen har fått tilgang til for anmeldelse, så løsner det grepet. «Presumed Innocent» faller inn i mer ordinære serierytmer etter hvert som rettsdrama og familiedrama får større plass.
Politikk, drap og rettsdrama
Pilotepisoden setter effektivt i gang en thriller som fyrer på flere sylindre. Innen halvtimen er passert, har drapet på Chicago-advokaten Carolyn Polhemus (Renate Reinsve) åpnet dørene for politisk maktkamp, en mulig makaber seriemorder, et mulig justismord og en mulig skandale på statsadvokatens kontor.
Denne spenningen sjongleres og raffineres av kunstferdige grep fra regissør Anne Sewitsky. Minimontasjen brukes blant annet effektivt til å male ut viktig kontekst. Blikk, berøring, lydspor, drømmelogikk og rå erotikk er med på å ta oss inn i det psykologiske spillet som dirrer i luften rundt det sentrale skyldspørsmålet.
ANMELDELSE: Hit Man – Et åpenbart publikumsfrieri
Her får også nordisk noir-sjangeren innpass, med grå overflater, regntunge utsikter, makabre åstedsbilder og desperate møter i Chicagos industriområder. Disse effektive sjangergrepene er med på å gi en fremmedgjort og litt farlig stemning til serien.
Reinsve og Gyllenhaal har en medrivende kjemi
«Presumed Innocent» er velsignet med en rekke skuespillere som har fingerspissfølelse med rolletypene de spiller.
Jake Gyllenhaal har en naturlig karisma som egner seg veldig godt til å svinge tvetydig i spennet mellom sympatisk og usympatisk. Hans mimikk, blikk og tilstedeværelse gir serien en hovedperson som trekker oss inn skyldspørsmålet, og som tåler den omfattende skjermtiden vi tilbringer med advokaten, etterforskeren, familiefaren og hemmelighetsholderen.
Veteranen Bill Camp er i sitt sedvanlig rufsete ess i rollen som den replikksterke og kløktige statsadvokaten Raymond Horgan. En sånn dedikert type som aldri er mer enn en overlesset pølse i brød unna alvorlige helseproblem. Sammen med en provoserende Peter Sarsgaard i rollen som den opportunistiske egotrippen Tommy Molto, har serien umiddelbart to motpoler som virkelig gir personlighet til den sentrale rettssaken.
Renate Reinsve er også engasjerende god i rollen som den drepte Carolyn Polhemus. Ved siden av tradisjonelle tilbakeblikk, får vi også se henne variere nyansene i rolletolkningen gjennom ulike minner og saftige drømmer. Det er et elegant fortellergrep for seriens skiftende mistanker, og spesielt Reinsve og Gyllenhaal har en medrivende kjemi på skjermen.
En metthetsfølelse av å ha sett lignende før
Replikken «the night of» gjentas en del i «Presumed Innocent». Den referer til drapsnatten og har en helt naturlig plass i dialogen, men den minner meg også om seriens sjangertilhørighet.
I 2016 kom nemlig HBO-serien «The Night Of». Også det var en åtte episoder lang miniserie, om en drept kvinne, hvor hovedpersonens (Riz Ahmed) skyldspørsmål sto sentralt – og Bill Camp hadde en sentral birolle.
«The Night of» kom i en tid hvor miniserien blomstret i det ekspanderende strømmelandskapet, og hvor mørke seige krimstemninger og filmstjerner på rollelisten ofte var synonymt med påkostede kvalitetsproduksjoner som ville fortelle komplekse krimhistorier det tidligere ikke hadde vært så god plass til i de tradisjonelle TV-formatene.
ANMELDELSE: Innsiden ut 2 – Nesten like vellykket som originalen
Men der den serien opplevdes som en del av en frisk understrøm som vakte begeistring i strømmemarkedet i 2016, oppleves gjenfortellingen av «Presumed Innocent» mer som nok en installasjon i et allerede tettvokst sjangerlandskap i 2024.
Det gjør at metthetsfølelsen av å ha sett lignende serier før melder seg raskt etter at de innledende episodene har etablert plott og rollegalleri.
Innslag av karikerte krangler, forslitte joggemotiv og en tidvis tung labb på hintingen tapper en del energi fra serien i det Greg Yaitanes tar over regien fra episode tre. Jeg lar meg også småirritere av litt rufs i detaljer rundt hvem som gjør hva.
Serien anbefales likevel til alle med seriefot for saktegående krimrytmer og veldreid rettsdrama. Det underliggende mysteriet er godt egnet for grubling, og jeg kommer til å sitte klar i godstolen i det finaleepisoden – og løsningen – kommer på Apple TV+ den 24. juli.
«Presumed Innocent» har premiere med to episoder på Apple TV+ 12. juni. Anmeldelsen er basert på 7 av 8 episoder.
