PÅ NETFLIX: «Under Paris» glefser tak i den snart OL-klare franske hovedstaden og sender en blodtørstig hai opp elva Seinen – hvor katakomber er gode gjemmested og triatlonutøvere står på menyen.
ANMELDELSE: Hit Man – Et åpenbart publikumsfrieri
Rammefortellingen er aldeles opplagt med en genial forsker, en heltemodig politimann og en skruppelløs borgermester som nekter å høre på advarsler. Selv om filmen leker seg litt med disse karikaturene, så havner «Under Paris» ofte i en litt flat mellomposisjon mellom deilig teit lavbudsjettskrekk og mer spektakulær katastrofefilm.
«Under Paris» mangler også spenningsdrivet og manusfliden til å virkelig fenge med sine konflikter og trusselbilder. Men med flyvende kroppsdeler, en veldig sprek hai og noen stemningsfulle undervannsmotiv har filmen en del sjangergleder å by på for dem som elsker fjollete monsterfilmer.
Hai på avveier
Haiforskeren Sophia (Bérénice Bejo) mister store deler av teamet sitt i en ulykke i Stillehavet, da den 7,5 meter lange haien Lilith går til et uventet angrep.
ANMELDELSE: Furiosa: A Mad Max Saga – Vanvittig voldsom
Tre år senere, sommeren 2024, er Sophia hjemme i Paris da hun får sjokkbeskjeden fra noen hackeglade miljøaktivister: En gammel sporingsbrikke viser at Lilith har miljøflyktet opp Seinen. En skrekkelig nyhet for en turistby som snart skal holde et superviktig triatlon som borgermesteren på død og liv må gjennomføre.
På sitt beste er «Under Paris» en tullete skrekkfilm som blander katastrofefilmens klisjeer, og et tilskrudd «ikke tukle med naturen»-plott, med blodig moro skrekkfjas. Det er den teite horrorkomedien som står for filmens festligste innslag, og det er noen scener her som nomineres til høydepunktrullen for gladvold fra filmåret 2024.
Men som spenningsthriller og haigrøsser er dette en ganske så tannløs Netflix-skrekk.
Filmen blir aldri ordentlig skummel, verken i stemning eller enkeltscener. Undervannsscenene er for lyse, oversiktlige og milde til at det smeller i mellomgulvet av haiens tilstedeværelse. Og de mange handlingstrådene – med traumer, forurensing, dyrevern og ansvarspulverisering – blir bare rundingsbøyer i et manus som ikke har ambisjoner om å dykke ned i problemstillingene som presenteres.
Slapp forbindelse til sommer-OL i Paris
Paris skal avholde sommer-OL nå i 2024, og selv om selve OL-merkevaren er holdt på en armlengdes avstand i «Under Paris», så lekes det litt med den ilden.
Filmens store triatlon er nemlig en kunngjøring av Seinen som OL-arena. Det innebærer at enorme pengesummer, enorm pressedekning og en folkefest står på spill for en glatt, selvopptatt og ansvarsfraskrivende borgermester.
Den siden av historien kunne gitt et enda mer gøyalt lag til filmen hvis det ble pirket mer treffsikkert i fasadejag, grådighet og ignorering av risiko for utøverne.
Det er også noen klare paralleller til virkelighetens OL-utfordringer med rensing av Seinen som filmens komiske strenger gjerne kunne spilt enda mer på.
Dessverre fremstår OL-forbindelsen mest som en litt slapp aktualitetsknagg som verken blir fugl eller fisk med sin rare kombinasjon av vag tilstedeværelse og merkbart fravær. Det sammenfaller også med at den ærverdige franske hovedstaden blir en overraskende glissen kulisse for dette skrekkscenarioet.
Paris som folkerik turistby holdes til sterile postkortoverflater. Selve triatlon-arrangementet er merkelig tamt og kunstig, og til tross for noen gode tilløp – borgermesterens grusomt uansvarlige PR-jåleri blir for simpelt til å svinge ordentlig som karikert satire.
«Under Paris» har premiere på Netflix 5. juni.
