Gallows - Gallows
Terningkast 5

Galgeoppblomstring

Gallows anno 2012 er mindre komplekst enn tidligere, men de tar det igjen på bombastisk energi.

Det er litt rart at britene valgte å fortsatte under Gallows-navnet etter at Frank Carter kjøpte seg dress og ga seg glam-rocken i vold. Én ting er selvfølgelig at hans erkebritiske arbeiderklassefrustrasjon har blitt byttet ut med en kanadisk brumlebass i vokalen, men i kjølvannet av dette merker man også en temmelig tydelig musikalsk endring. Gallows har langt større fokus på rå energi og tradisjonell punk enn forgjengerne.


I dette ligger det altså at man ikke får sidesteg av typen «The Vulture» eller «Last Fight For The Living Dead» her. Heldigvis er Wade McNeil den perfekte vokalist for reformasjonsjobben, han har en basstung og skitten pondus som ikke passer så godt til innslag av akustiske gitarer eller eksperimentell cello. Låtskrivingen er tilskrudd (lengste låt er 3:36) og det er fullt øs omtrent hele tiden, med «Vapid Adolescent Blues», «Depravers» og «Odessa» som tre av de mest fengende utbruddene.

Fokuset på allsangrefreng og McNeils brautende, ikke-britiske holdning er et klart brudd med det bandet som i sin tid fikk Refused-sammenligninger kastet etter seg, og med deres til nå suverent mest oppbiffede produksjon er Gallows svært så tilgjengelig og lettlikt. Men det er effektivt: fra den Morrissey-aktige kvinnelige introen på «Victim Culture» er det ikke noe tvil om at de fortsatt mener alvor.

Og selv om man må lete litt mer, finnes det politikk og samfunnskritikk i bunn her også- eksempelvis i «Last June»: «ACAB until last June meant nothing to me» og i «Cult Of Mary». Albumets klart skumleste øyeblikk, når McNeil og en barnerøst sammen messer «Cult of Mary, crucify Christ, pagan  blood for the religious reich». De spiller altså ikke bare for å slukke øltørste festgjengere.

Gallows klarer å være farlige og festlige samtidig, på et energisk album som tør å være tilgjengelig på en måte som hverken gjør budskap eller musikalsk arv til skamme. Båret av tunge riff og autoritær vokal er møtet med det nye Gallows fullt av storslagne inntrykk, som gjør alle bange forutanelser til skamme.

Jørgen Hegstad