Også faren til Julius har spilt på landslaget i håndball.

Under barndomsårene i Oslo, ville begge foreldrene egentlig bare at sønnen deres skulle ha det gøy med håndballen.

Men sånn var ikke personligheten til den ærgjerrige, men følsomme barneskoleeleven.

«Pappa, jeg må bli landslagspiller, siden dere har vært det», sa han som barn og gråt foran faren.

– I starten sleit jeg litt med prestasjonsangst, forteller Julius til P3.no i dag.

– Jeg følte at jeg måtte være perfekt i en alder av åtte, og ikke kunne ha bompasning eller bomme på mål. Jeg løp gråtende av banen hvis jeg gjorde det.

Under kamper skjønte plutselig foreldrene til motstanderne hvem Julius var. Du skal vel bli like god som mamma og pappa, fortalte de ham.

– Det er jo naturlig det, liksom. De mener jo ikke noe vondt med det, sier han i dag.

– Men for en liten gutt på åtte år, som alltid får høre at han skal bli verdensmester … det gikk litt innpå meg.

For broren Jonatan (15) var derimot prestasjonsangst aldri et problem i barndommen.

De to brødrene, som begge deltar i «Familiens ære» denne høsten, har ganske ulik personlighet.

– Han går frem med hodet først. Han har alltid vært best, fra han var liten – og er en populær gutt, legger Julius til.

– Idrettsrelatert prestasjonsangst kan være veldig plagsomt, sier Tom Henning Øvrebø. Han forsker på mental helse i toppidretten.

– Vi vil kunne oppleve prestasjonsangst i situasjoner der det stilles høye krav til oss og der vi er usikre på om vi kan mestre disse kravene, forklarer han.

Vi påvirkes følelsesmessig, tankemessig og ikke minst kroppslig.

Men i tenårene endret alt seg for Julius. Han fikk snakket ut med moren og faren, og sammen fant de løsninger.

– De gangene jeg var med mamma og noen spurte om jeg skulle bli like god, sa hun fra. «Nei, han skal ikke bli som meg, han skal bli sånn som Julius er», sa mamma.

Da Julius var 15, hadde han aldri vært stjernen på laget, slik Jonatan var. Men han begynte å bli mer veltrent og trygg på seg selv.

– Da følte jeg det var litt lettere å gi faen, og at folk kunne se at jeg var god for den jeg er.

Han søkte på Wang toppidrettsgymnas, som han hadde drømt om siden han var barn.

Julius kom inn, og nå trener han mer enn noen gang.

– På Wang har vi trening mandag, onsdag og fredag morgen fra åtte til ti.

– Så er det normal skole med vanlige fag frem til fire. Og så er det hjem og få i seg noe mat, og trening igjen.

Snart skal lillebror Jonatan søke på videregående også. Han vil følge i storebrors fotspor.

For Julius er det spesielt å være eldst. Broren, moren og faren er alle yngst i flokken.

– Vi krangla da vi var små. «Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være eldst», sa jeg.

Jonatan var alltid best da han var liten. Men så tok de andre på laget ham igjen.

– Det var rart for ham ikke å være så overlegen lenger, tror Julius.

Men da var det fint å være storebror og kunne gi råd om prestasjonsangst.

Julius innså at hans vanskelige erfaringer var verdifulle.

– For meg er det da lettere å sette meg inn i hans situasjon, synes han.